tirsdag 23. august 2011

Om bilder og innledninger

Det ble litt stille her igjen. Har den siste tiden brukt litt tid på å legge bilder fra verdenskongressen i Oslo ut på Flickr-kontoen min. De er photoshoppet litt her og der (lys og kurver og sånt), utstyrt med relevant info om hvem folk er og tilgjengelige, fortsatt CC-lisensiert, i trykkbar størrelse. Bildene ligger i en egen mappe. Alt er ikke på plass ennå, men det kommer.

Ellers pusler jeg med en ny innledning til en nyutgave av Konspiranoia, en antologi som er blitt litt vel aktuell den siste tiden. Den blir utgitt både som pocket og e-bok.

søndag 14. august 2011

En kongress fotografert


Jeg har tilbragt helgen på årets World Humanist Congress, hensiktsmessig plassert på Youngstorvet. Hva folk har sagt? Ingen anelse, jeg har vært mest opptatt av hvorvidt de har hevet blikket, holdt hodet nogen lunde rolig og generelt har tatt seg godt ut på bilder.

Jeg har med andre ord, i egenskap å være ev av Human-Etisk Forbunds minst inkompetente fotografer, tilbragt helgen med å ta bilder. Et utvalg av de bedre ligger på en egen blog og er CC-lisensierte.

På bildet over har IHEU-president Sonja Eggerickx tildelt en av humanistbevegelsens virkelige Grand Old Humanists, David Pollock, en pris. Det skjedde under galamiddagen i foajeen i Operaen. Hvilket innebar å bli stirret ned på av nyskjerrige turister fra vinduer høyt oppe på tre kanter. Litt som å i en zoologisk have, med andre ord.

mandag 8. august 2011

Terror, ideologi og galskap

‎Etter 22/7 har jeg rotet meg ut i en rekke diskusjoner om drapsmannens beveggrunner. Disse må nødvendigvis være tentative. Vi vet ikke hva som fikk ham til å tikke. Vi vet ikke hvilke demoner som herjer i hans sinn.

Men vi kan - ja, jeg vil gå så langt som å si at vi må - spekulere. Vi må forsøke å forstå, samtidig som vi må være på det rene med at vi aldri vil kunne forstå det fullt ut. Vi må begynne i fakta, for så møysommelig å manøvrere oss inn i et ukjent landskap.

Men for noen er konklusjonene allerede klare. Sannheten er fastslått. Og det finnes to versjoner av den.

Den ene er at dette er noe alle som noen gang har sagt noe kritisk om innvandring er medskyldige i. Den andre er at mannen er gal og at ingenting han har sagt eller skrevet er relevant for å forstå hvorfor han handlet som han gjorde.

Den første er en vulgærposisjon på den politiske venstresiden og er heldigvis ikke veldig utbredt. De fleste later til å være enige om at moderat, rasjonell innvandringsskepsis har lite med Breiviks forskrudde variant av antijihadisme å gjøre. (Jeg må ta forbehold om at jeg henger lite i venstreradikale miljøer og at tenkningen kan være mer utbredt enn jeg har fått inntrykk av.)

Den andre finner man primært på den politiske høyresiden. Og den er relativt utbredt, i det minste i politiske miljøer der jeg tidvis stikker nesen min inn. Jeg støtte på den senest i dag, i en tråd på Facebook.

Mitt poeng, at vi som forbeholder oss retten til å kritisere islamismen når en islamist begår terror, også må akseptere at man kritiserer antijihadismen når en antijihadist begår terror, var aldeles irrelevant. Konklusjonen var grei: "Dette er gal manns verk, og kun det."

Det er mulig at vi, når det kommer til stykket, ender med å konkludere med at drapsmannen er spik, spenna sprø og at hans valg av ideologisk posisjon kun er maskespill. At han ville drept uansett og at ideologien derfor er irrelevant.

Jeg tror rett nok ikke vi kommer dit. Ideologien hans synes klar nok, valget av fiende er helt i tråd med den og retorikken er av en type vi lett kan kjenne igjen fra antijihadistiske nettsteder. Det er ikke så lenge siden en norsk antijihadistblog spekulerte i hvor mange somaliere man måtte drepe for å gjøre Norge klimanøytralt.

Men det er mulig. Det som derimot er helt sikkert, er at det er altfor tildig å trekke en slik konklusjon. De rettssakyndige har så vidt kommet i gang med å granske drapsmannens indre liv.

Selv har jeg aldri møtt ham, hverken analogt eller digitalt. Jeg vet ikke annet om ham enn det som er kommet frem i mediene. Jeg har ingen forutsetninger for å mene at han er klinisk gal, annet enn at hans handlinger demonstrerer at han har en helt annen forståelse av virkeligheten enn jeg har.

Det vi vet er at han har begått et ufattelig massedrap. Og at han har laget (om enn ikke akkurat skrevet) et 1500 sider langt manifest, som renner over av halvfordøyd filosofi og drøvtygde argumenter fra de aller harskeste hjørnene av den islam- og innvandringskritiske sfæren. Han har, slik jeg har forstått det, gitt uttrykk for at drapene var nødvendige for å skape blest om manifestet.

For meg er det uforståelig at noen kan mene at manifestet ikke er relevant for å forstå det han har gjort, selv om vi sikkert kan diskutere graden av relevans.

Uansett er det altfor tidlig å skulle konkludere endelig med at dette kun er gal manns verk. Særlig hvis man selv innehar en ideologisk posisjon som gjør at en slik konklusjon fremstår som aldri så lite opportunistisk.

22/7 omtalt

Det er blitt skrevet mye - veldig, veldig mye - etter 22/7. Jeg har puttet det jeg har kommet over inn i ReadItLater på padda og forsøksvist gjort nettopp det. Lest det senere altså. Men jeg merker at jeg er i ferd med å miste oversikten. Derfor er det fint at den aldelesudmerkede Liv-Marit Davidsen har tatt jobben med å holde oversikt. Her er en liste fra et par dager siden. Forhåpendtligvis oppdaterer hun den etterhvert. Pretty please ...

fredag 5. august 2011

Om å vende tilbake. Langsomt

En dag ble denne bloggen taus. Ingenting mer ble sagt.

Ikke at jeg ble det. Jeg har diskutert så de digitale fillene har føket på Facebook. Jeg har forlatt, vendt tilbake til og i praksis gitt opp Twitter. Og jeg famler meg forsiktig frem på Google+. Men jeg sluttet å blogge.

Dels var det bekvemmelighet. Når man kan sette i gang en diskusjon som går i dagesvis og tikker mot tresifret antall kommentarer på Facebook ved å skrive tre linjer og legge ved en lenke, virker det å blogge så ... tidkrevende.

Men mest var det en påtagelig følelse av å ha sagt det som var å si. Jeg hadde alt blogget i flere år på ulike arenaer og hadde stort sett vært innom de temaene som opptar meg.

Men 22/7 smalt det. Igjen og igjen. Og det ble snart klart at vi stod ovenfor noe vi aldri hadde møtt før. Et monster som sugde næring fra de harskeste hjørnene av livssynsdebatten. Og monstre og livssyn er liksom mine felter. Så tiden er visst inne til å vende tilbake.

Som en begynnelse: Jeg har en kommentar om Erna og islam og antisemittisme og sånn i dagens VG. Den er skrevet på bestilling fra avisen og skrevet raskere enn jeg vanligvis skriver sånt, men den trenger sikkert litt kjeft for det.