En juletradisjon

Det nærmer seg jul – en høytid vi tar på alvor hertilhus. Selv om det blir en litt rar jul i år – min far ligger på sykehus i påvente av en ryggoperasjon i morgen, og han blir nok der til godt ute i julen – må juletradisjonene opprettholdes.

Blant de faste er å se Dickens' A Christmas Carol i en eller annen filmatisering. (I tillegg til at muppetenes versjon bør ses årlig.) Det er en tradisjon som anbefales på det varmeste. Men jeg innser at ikke alle har like mye juletid å ta av. Så for de som gjerne vil henge seg på, men trenger å gjøre det kjapt, her er buljongversjonen:

Litt scientologi har da ingen vondt av - the t-shirt

Det er skolegudstjenestesesong og, som det fastslås fra en rekke hold, litt kristendom har da ingen vondt av. Hvilket man selvsagt har rett i.

Men Norge er i ferd med å bli et pluralistisk samfunn, der en rekke livssyn lever side om side. Det er viktig å være inkluderende.

I pluralitetens og toleransens ånd lanseres derfor dette elegante plagget, som kan være en pryd for noen og hver.

Det kan anskaffes til en hyggelig pris fra de hyggelige menneskene på Cafepress.com og finnes i en rekke farver og modeller – også tilpasset de mer feminint anlagte blant dere.

Fredrik Heffermehl og terroren

Fredrik Heffermehl har lenge drevet en giftig og historieløs kampanje mot Nobels fredspris. Da er det unektelig interessant å se på hva han tenker om krig og fred og terror og sånn. Og det er, for å si det enkelt, forstemmende.

I Dagsavisen i dag deler han med oss en analyse av årsakene til islamistisk terror som er ... skal vi si ... enkel. Dette sitatet fanger opp det meste:

"Lenge fikk vi skrekkbildet på skjermen av en bin Laden, med noen skremmende utsagn, men uten oversettelse av det han sa om årsaker og bakgrunn for aksjonene, og om at han fortsetter inntil Vesten stopper å drepe, undertrykke og skade muslimer. Når vestlige overgrep leder til terror som vi så besvarer med en «krig mot terror», er det som å prøve å slukke brann med bensin."

Den islamistiske terroren er, med andre ord, vår, Vestens skyld. Den er forårsaket av "vestlige overgrep" som har "ledet til terror". Som Pavlovs hunder griper muslimen til våpen når Vesten begår overgrep. Eller når noen mener Vesten begår overgrep. Eller når noen føler at Vesten begår overgep. Eller noe sånn. Det er uansett ikke terroristene som er handlende individer. Vi begår overgrep. De reagerer refleksivt med terror.

Og dette vil fortsette "inntil Vesten stopper å drepe, undertrykke og skade muslimer". Når bare vi slutter å handle, vil deres refleksive vold opphøre av seg selv. Det er ikke som om de har noe valg. Det er ikke som de har noen vilje, langt mindre en fri sådan. De er viljeløse refleksjoner av oss.

Når sant skal sies er det mest påfallende med Heffermehls "analyse" det heller ubehagelige menneskesynet det avdekker.

(Og ja, jeg er innful og vrangvillig nå. Men ikke på langt nær så innful og vrangvillig som Heffermehl var da han gikk ut og erklærte tildelingen av årets Nobels fredspris som ulovlig. Du må gjerne løpe i skjørtene på kommunistiske diktaturer, Heffermehl. Det er en populær sport blant venstresidens "fredsaktivister". Men ikke forvent overvettes med sympati eller godvilje etterpå.)

En presis analyse og en uforbeholden tilståelse

* Selvgode moralister? Check
* Tåler ikke kritikk? Check
* Mangler arbeidsmoral? Check
* Skylder på andre? Check
* Norge en løs kanon? Check

Sånn alt i alt kan det virke som om USAs eksambassadør til Norge, Benson K. Whitney, har fått et godt grep om den norske folkesjela. Dagens forside på VG, som bestyrtet hevder at Whitney latterliggjør Norge, er i seg selv en bekreftelse på punkt to.

Selv tilstår jeg villig mangel på arbeidsmoral. Jeg begynner omlag nuh på en tre ukers juleferie. På tide å finne sofaen ...

Balansekunst

Å skrive, som jeg gjorde i det første innlegget på denne bloggen, om islamistisk terror, er en balansekunst. Man veier sine ord. For ordene er blitt mangetydige og begrepene uklare. Mange mener mye sterkt. Ikke alltid på like godt grunnlag.

Det er en balansekunst fordi man må si ting som mange ønsker skal forbli usagt. Og de vrir og vrenger gjerne på ordene dine for finne en kjepp de kan slå deg i hodet med. Men det er også en balansekunst fordi man lett blir tatt til inntekt for meninger man slett ikke har.

Thomas Nydahl, en av de nordiske bloggere jeg leser med størst glede, har skrevet en svært god post om dette, om hvordan det er å på samme tid være kritisk til muslimsk ekstremisme og avvisende til den vulgære nasjonalismen og populistiske demagogien som stikker hodet opp i kommentarfelt og debattspalter. Den er svært varmt anbefalt.

Men det går an å kommentere på denne posten allikevel.

I gjestebud

Ikke før har man lansert en blogg, før man blir forespurt om ens til da eneste innlegg kan publiseres som gjestebidrag på Document.no. Og det så jeg ingen grunn til å si nei til. Så det er det.

Jeg skal forøvrig få på noen rettighetsgreier på denne bloggen i nærmeste fremtid, for å gjøre det klart at det er helt greit å dele, så lenge jeg kreditteres og litt sånne greier.

Om å starte med to pang

Jeg hadde tenkt å vente med å lansere denne bloggen. Men så smalt to bomber i Stockholm og det er ikke mulig å være taus. Andre har sagt mer enn meg og andre har tenkt bedre enn meg om dette. Det er vanskelig å skrive om. For det innebærer å ta inn over seg hva dette dreier seg om:

At det blant oss, i dagens Norden, lever mennesker som hater oss så mye at de vil drepe oss. Ikke noen bestemte av oss, hvem som helst duger. Og de vil drepe oss i religionens navn. I islams navn.

Dette er, for å bruke ordet Sveriges statsminister ikke vil ta i sin munn, terror. Målet er å skremme oss fra å være oss, til å bli noen andre enn vi er. Mer som dem.

Og det skremmende er at det virker. Bare tanken på det har virket lenge. Folk som har tegnet noen fjollete tegninger fordømmes av skremmende mange. De fordømmes for å ha fristet ondskapen. For å ha gitt terroristene, de som vil drepe oss, en unnskyldning for å gjøre det. Eller verre: De sies rett ut å være grunnen til at de vil drepe oss. Det er deres, tegnernes, skyld.

Slik oppfører bare redde mennesker seg. Mennesker som inderlig håper at ved å fornekte det egentlige problemet, vil det bli borte av seg selv.

Men det blir ikke det. For det er ikke på grunn av tegnerne de vil drepe oss. Det er ikke en gang på grunn av den beskjedne innsatsen våre styrker gjør i fjerne land terroristene antagelig aldri har besøkt. Det er fordi vi er oss.

Det er fordi vi er vestlige. Fordi vi representerer en kultur der individets frihet er satt over religionens krav. Fordi kvinner er frie til å være dem de ønsker å være. Fordi homofile er frie til å leve ut sin legning. Fordi vi har et politisk system som, selv om det ikke er perfekt, gir hver enkelt rett til medbestemmelse. Fordi vi er frie til å tro hva vi vil. Og til å slutte med det. Fordi vi er oss – på godt og ondt.

Derfor vil de drepe oss. Ikke oss alle, men mange nok av oss til at vi slutter å være oss. Til at vi blir noe annet, litt mer som dem.

Og derfor er det bra at våre politikere ikke stormer ut i blodtåke for å hevne seg. Men det er ikke bra, det er absolutt ikke bra, at de ikke klart og tydelig sier fra hvem som er overgriperne her. At de ikke klart og tydelig går ut til forsvar for karikaturtegnerne som er blitt stridens symbolske skurker.

For dette er en kamp om symboler. En kamp vi er i ferd med å tape. Når vi lenge nok har lempet prisen for den over på tegnerne, lenge nok til at de i hvert fall ikke får noen etterfølgere, da har terroristene allerede vunnet et slag: Vi er blitt litt mer som dem.