Terror, ideologi og galskap

‎Etter 22/7 har jeg rotet meg ut i en rekke diskusjoner om drapsmannens beveggrunner. Disse må nødvendigvis være tentative. Vi vet ikke hva som fikk ham til å tikke. Vi vet ikke hvilke demoner som herjer i hans sinn.

Men vi kan - ja, jeg vil gå så langt som å si at vi må - spekulere. Vi må forsøke å forstå, samtidig som vi må være på det rene med at vi aldri vil kunne forstå det fullt ut. Vi må begynne i fakta, for så møysommelig å manøvrere oss inn i et ukjent landskap.

Men for noen er konklusjonene allerede klare. Sannheten er fastslått. Og det finnes to versjoner av den.

Den ene er at dette er noe alle som noen gang har sagt noe kritisk om innvandring er medskyldige i. Den andre er at mannen er gal og at ingenting han har sagt eller skrevet er relevant for å forstå hvorfor han handlet som han gjorde.

Den første er en vulgærposisjon på den politiske venstresiden og er heldigvis ikke veldig utbredt. De fleste later til å være enige om at moderat, rasjonell innvandringsskepsis har lite med Breiviks forskrudde variant av antijihadisme å gjøre. (Jeg må ta forbehold om at jeg henger lite i venstreradikale miljøer og at tenkningen kan være mer utbredt enn jeg har fått inntrykk av.)

Den andre finner man primært på den politiske høyresiden. Og den er relativt utbredt, i det minste i politiske miljøer der jeg tidvis stikker nesen min inn. Jeg støtte på den senest i dag, i en tråd på Facebook.

Mitt poeng, at vi som forbeholder oss retten til å kritisere islamismen når en islamist begår terror, også må akseptere at man kritiserer antijihadismen når en antijihadist begår terror, var aldeles irrelevant. Konklusjonen var grei: "Dette er gal manns verk, og kun det."

Det er mulig at vi, når det kommer til stykket, ender med å konkludere med at drapsmannen er spik, spenna sprø og at hans valg av ideologisk posisjon kun er maskespill. At han ville drept uansett og at ideologien derfor er irrelevant.

Jeg tror rett nok ikke vi kommer dit. Ideologien hans synes klar nok, valget av fiende er helt i tråd med den og retorikken er av en type vi lett kan kjenne igjen fra antijihadistiske nettsteder. Det er ikke så lenge siden en norsk antijihadistblog spekulerte i hvor mange somaliere man måtte drepe for å gjøre Norge klimanøytralt.

Men det er mulig. Det som derimot er helt sikkert, er at det er altfor tildig å trekke en slik konklusjon. De rettssakyndige har så vidt kommet i gang med å granske drapsmannens indre liv.

Selv har jeg aldri møtt ham, hverken analogt eller digitalt. Jeg vet ikke annet om ham enn det som er kommet frem i mediene. Jeg har ingen forutsetninger for å mene at han er klinisk gal, annet enn at hans handlinger demonstrerer at han har en helt annen forståelse av virkeligheten enn jeg har.

Det vi vet er at han har begått et ufattelig massedrap. Og at han har laget (om enn ikke akkurat skrevet) et 1500 sider langt manifest, som renner over av halvfordøyd filosofi og drøvtygde argumenter fra de aller harskeste hjørnene av den islam- og innvandringskritiske sfæren. Han har, slik jeg har forstått det, gitt uttrykk for at drapene var nødvendige for å skape blest om manifestet.

For meg er det uforståelig at noen kan mene at manifestet ikke er relevant for å forstå det han har gjort, selv om vi sikkert kan diskutere graden av relevans.

Uansett er det altfor tidlig å skulle konkludere endelig med at dette kun er gal manns verk. Særlig hvis man selv innehar en ideologisk posisjon som gjør at en slik konklusjon fremstår som aldri så lite opportunistisk.

Fredrik Heffermehl og terroren

Fredrik Heffermehl har lenge drevet en giftig og historieløs kampanje mot Nobels fredspris. Da er det unektelig interessant å se på hva han tenker om krig og fred og terror og sånn. Og det er, for å si det enkelt, forstemmende.

I Dagsavisen i dag deler han med oss en analyse av årsakene til islamistisk terror som er ... skal vi si ... enkel. Dette sitatet fanger opp det meste:

"Lenge fikk vi skrekkbildet på skjermen av en bin Laden, med noen skremmende utsagn, men uten oversettelse av det han sa om årsaker og bakgrunn for aksjonene, og om at han fortsetter inntil Vesten stopper å drepe, undertrykke og skade muslimer. Når vestlige overgrep leder til terror som vi så besvarer med en «krig mot terror», er det som å prøve å slukke brann med bensin."

Den islamistiske terroren er, med andre ord, vår, Vestens skyld. Den er forårsaket av "vestlige overgrep" som har "ledet til terror". Som Pavlovs hunder griper muslimen til våpen når Vesten begår overgrep. Eller når noen mener Vesten begår overgrep. Eller når noen føler at Vesten begår overgep. Eller noe sånn. Det er uansett ikke terroristene som er handlende individer. Vi begår overgrep. De reagerer refleksivt med terror.

Og dette vil fortsette "inntil Vesten stopper å drepe, undertrykke og skade muslimer". Når bare vi slutter å handle, vil deres refleksive vold opphøre av seg selv. Det er ikke som om de har noe valg. Det er ikke som de har noen vilje, langt mindre en fri sådan. De er viljeløse refleksjoner av oss.

Når sant skal sies er det mest påfallende med Heffermehls "analyse" det heller ubehagelige menneskesynet det avdekker.

(Og ja, jeg er innful og vrangvillig nå. Men ikke på langt nær så innful og vrangvillig som Heffermehl var da han gikk ut og erklærte tildelingen av årets Nobels fredspris som ulovlig. Du må gjerne løpe i skjørtene på kommunistiske diktaturer, Heffermehl. Det er en populær sport blant venstresidens "fredsaktivister". Men ikke forvent overvettes med sympati eller godvilje etterpå.)

Om å starte med to pang

Jeg hadde tenkt å vente med å lansere denne bloggen. Men så smalt to bomber i Stockholm og det er ikke mulig å være taus. Andre har sagt mer enn meg og andre har tenkt bedre enn meg om dette. Det er vanskelig å skrive om. For det innebærer å ta inn over seg hva dette dreier seg om:

At det blant oss, i dagens Norden, lever mennesker som hater oss så mye at de vil drepe oss. Ikke noen bestemte av oss, hvem som helst duger. Og de vil drepe oss i religionens navn. I islams navn.

Dette er, for å bruke ordet Sveriges statsminister ikke vil ta i sin munn, terror. Målet er å skremme oss fra å være oss, til å bli noen andre enn vi er. Mer som dem.

Og det skremmende er at det virker. Bare tanken på det har virket lenge. Folk som har tegnet noen fjollete tegninger fordømmes av skremmende mange. De fordømmes for å ha fristet ondskapen. For å ha gitt terroristene, de som vil drepe oss, en unnskyldning for å gjøre det. Eller verre: De sies rett ut å være grunnen til at de vil drepe oss. Det er deres, tegnernes, skyld.

Slik oppfører bare redde mennesker seg. Mennesker som inderlig håper at ved å fornekte det egentlige problemet, vil det bli borte av seg selv.

Men det blir ikke det. For det er ikke på grunn av tegnerne de vil drepe oss. Det er ikke en gang på grunn av den beskjedne innsatsen våre styrker gjør i fjerne land terroristene antagelig aldri har besøkt. Det er fordi vi er oss.

Det er fordi vi er vestlige. Fordi vi representerer en kultur der individets frihet er satt over religionens krav. Fordi kvinner er frie til å være dem de ønsker å være. Fordi homofile er frie til å leve ut sin legning. Fordi vi har et politisk system som, selv om det ikke er perfekt, gir hver enkelt rett til medbestemmelse. Fordi vi er frie til å tro hva vi vil. Og til å slutte med det. Fordi vi er oss – på godt og ondt.

Derfor vil de drepe oss. Ikke oss alle, men mange nok av oss til at vi slutter å være oss. Til at vi blir noe annet, litt mer som dem.

Og derfor er det bra at våre politikere ikke stormer ut i blodtåke for å hevne seg. Men det er ikke bra, det er absolutt ikke bra, at de ikke klart og tydelig sier fra hvem som er overgriperne her. At de ikke klart og tydelig går ut til forsvar for karikaturtegnerne som er blitt stridens symbolske skurker.

For dette er en kamp om symboler. En kamp vi er i ferd med å tape. Når vi lenge nok har lempet prisen for den over på tegnerne, lenge nok til at de i hvert fall ikke får noen etterfølgere, da har terroristene allerede vunnet et slag: Vi er blitt litt mer som dem.