mandag 8. august 2011

Terror, ideologi og galskap

‎Etter 22/7 har jeg rotet meg ut i en rekke diskusjoner om drapsmannens beveggrunner. Disse må nødvendigvis være tentative. Vi vet ikke hva som fikk ham til å tikke. Vi vet ikke hvilke demoner som herjer i hans sinn.

Men vi kan - ja, jeg vil gå så langt som å si at vi må - spekulere. Vi må forsøke å forstå, samtidig som vi må være på det rene med at vi aldri vil kunne forstå det fullt ut. Vi må begynne i fakta, for så møysommelig å manøvrere oss inn i et ukjent landskap.

Men for noen er konklusjonene allerede klare. Sannheten er fastslått. Og det finnes to versjoner av den.

Den ene er at dette er noe alle som noen gang har sagt noe kritisk om innvandring er medskyldige i. Den andre er at mannen er gal og at ingenting han har sagt eller skrevet er relevant for å forstå hvorfor han handlet som han gjorde.

Den første er en vulgærposisjon på den politiske venstresiden og er heldigvis ikke veldig utbredt. De fleste later til å være enige om at moderat, rasjonell innvandringsskepsis har lite med Breiviks forskrudde variant av antijihadisme å gjøre. (Jeg må ta forbehold om at jeg henger lite i venstreradikale miljøer og at tenkningen kan være mer utbredt enn jeg har fått inntrykk av.)

Den andre finner man primært på den politiske høyresiden. Og den er relativt utbredt, i det minste i politiske miljøer der jeg tidvis stikker nesen min inn. Jeg støtte på den senest i dag, i en tråd på Facebook.

Mitt poeng, at vi som forbeholder oss retten til å kritisere islamismen når en islamist begår terror, også må akseptere at man kritiserer antijihadismen når en antijihadist begår terror, var aldeles irrelevant. Konklusjonen var grei: "Dette er gal manns verk, og kun det."

Det er mulig at vi, når det kommer til stykket, ender med å konkludere med at drapsmannen er spik, spenna sprø og at hans valg av ideologisk posisjon kun er maskespill. At han ville drept uansett og at ideologien derfor er irrelevant.

Jeg tror rett nok ikke vi kommer dit. Ideologien hans synes klar nok, valget av fiende er helt i tråd med den og retorikken er av en type vi lett kan kjenne igjen fra antijihadistiske nettsteder. Det er ikke så lenge siden en norsk antijihadistblog spekulerte i hvor mange somaliere man måtte drepe for å gjøre Norge klimanøytralt.

Men det er mulig. Det som derimot er helt sikkert, er at det er altfor tildig å trekke en slik konklusjon. De rettssakyndige har så vidt kommet i gang med å granske drapsmannens indre liv.

Selv har jeg aldri møtt ham, hverken analogt eller digitalt. Jeg vet ikke annet om ham enn det som er kommet frem i mediene. Jeg har ingen forutsetninger for å mene at han er klinisk gal, annet enn at hans handlinger demonstrerer at han har en helt annen forståelse av virkeligheten enn jeg har.

Det vi vet er at han har begått et ufattelig massedrap. Og at han har laget (om enn ikke akkurat skrevet) et 1500 sider langt manifest, som renner over av halvfordøyd filosofi og drøvtygde argumenter fra de aller harskeste hjørnene av den islam- og innvandringskritiske sfæren. Han har, slik jeg har forstått det, gitt uttrykk for at drapene var nødvendige for å skape blest om manifestet.

For meg er det uforståelig at noen kan mene at manifestet ikke er relevant for å forstå det han har gjort, selv om vi sikkert kan diskutere graden av relevans.

Uansett er det altfor tidlig å skulle konkludere endelig med at dette kun er gal manns verk. Særlig hvis man selv innehar en ideologisk posisjon som gjør at en slik konklusjon fremstår som aldri så lite opportunistisk.

7 kommentarer:

  1. Eg forstår ikkje heilt kvifor det skal vere ein motsetnad mellom at han var ideologisk driven og at han var sprut gærn. Historia har vel vist oss at ekstreme ideologiar tiltrekk seg gærningar. Anten det no er Stalin, Baader-Meinhof, Al-Qaeda, McVeigh eller Breivik.

    SvarSlett
  2. Så enig! Selv om vi FORUTSETTER at han er sprute gal - Så kunne han valgt å flytte ut i skogen for å passe på den, som ikke så rent få i den kategorien gjør, han kunne reist til Nepal og vært Jesus, han kunne blitt der han var og blitt ekstremvegetarianer, selvskader eller UFO-troende. I det hele tatt, FORMEN dette tok var avhengig av en spesiell type input.

    SvarSlett
  3. Poenget er isåfall at han var gal på en måte som ikke lar seg forstå uavhengig av ideologien hans. Altså, at han ikke var "bare" gal, og derfor på en måte uinteressant.

    SvarSlett
  4. Muligens kilde til en viss innsikt, i det minste ubehagelig undring i denne bokanmeldelsen i Dagbladet? http://www.dagbladet.no/2011/08/08/kultur/litteratur/anmeldelser/litteraturanmeldelser/bok/17568816/

    Er ikke dette litt av temaet som Finn Alnæs tok opp i "Koloss"? Skyldfølelsen over å erkjenne at vi alle kan ha blaff av "ondskap"? ...drømme om å skade/(til og med ta livet av) noen vi har kjær? Jeg finner ikke referanse akkurat nå, men mener i hvert fall å ha lest at slike drømmer er forholdsvis vanlige per psykologer.

    Og det mer kollektive ubehaget blant "de dannede". Dels over at beleste "kultiverte" mennesker (Julius Winsome) eller folk (tyskerne pre-WW2) kan begå slike uhyrligheter.

    Cassanders
    In Cod we trust

    SvarSlett
  5. Nei, det er slett ingen motsetning mellom galskap og ideologi som forklaring, det er cocktailen av disse som endte i katastrofe på Utøya.

    Dessuten er nok ikke ABB "gal" i betydningen psykotisk. Bare det at han gjennomførte udåden med så mye disiplin og planlegging utelukker psykose ("sinnsykdom"). Samtidig er det neppe tvil om at ABB har en alvorlig realitetsbrist som er typisk for endel alvorlige personlighetsavvik. I en annen kontekst ville kanskje ABBs paranoia og stormannsgalskap funnet et annet objekt, kanskje kommunistene, jødene eller marsboerne.

    SvarSlett
  6. Jeg tror ikke han er gal. Hva skal vi da kalle de norske soldatene som tar liv på regjeringens og derigjennom deres velgeres ordre? Jeg tror at det er nettopp slik han selv sier: han oppfattet det som grusomt, men nødvendig, slik regjeringen har oppfattet at det er nødvendig å drepe noen afghanere og libyere. Som Cassanders påpeker, "ondskapen er banal" (Hannah Arendt). Jeg tror ABBs realitetsbrist består i at han oppfattet glasset som halvfullt når det kanskje bare er halvtomt. Så gikk han til en ekstrem handling for å understreke det.

    De siste dagene har det vært mye diskusjon på nettet. Hastur har lagt ut en lenke til en BBC-artikkel som visstnok skal gjendrive enhver bekymring over den økende muslimske innvandringen, selv ble jeg litt beroliget, men fant ut at det var mangler ved artikkelen. På en annen blogg fant jeg en annen statistikk-artikkel, denne med tall fra Pew som også kan justeres med tall fra annet hold. Hele uka har jeg holdt på med noe som kan kalles brannslukking i forhold til denne ukas utstrakte misbruk av TE-SAT som bevis for at det nesten ikke finnes muslimske terorister. Nærmere sannheten ligger nok WITS fra National Counterterrorism Center. Slik diskusjon er sunt og vil forhåpentligvis føre til at det fra sentralt hold kanskje blir utført større og mer grundige undersøkelser om emnet. Faren er at det kanskje fremdeles blir oppfattet som politisk ukorrekt å gjøre det.

    SvarSlett
  7. Trist å se hva slags syn presumptivt intelligente folk har på mennesker som plages av "galskap" og "personlighetsavvik".

    SvarSlett