onsdag 26. januar 2011

Blodig i Trondheim

I Trondheim torsdag 3. februar? Kjenner du en ubendig tørst etter blod? Da kan jeg glede deg med at jeg holder foredrag under tittelen "Stakkars vampyren - blodsugerens vei fra monster til offer" på Café 3B den dagen. Arrangør er mine venner i Forum Nidrosiae og dørene slås opp 19:00.

Så fremt da ikke islandske vulkaner setter en stopper for det hele. Det var det som skjedde forrige gang jeg skulle holde dette foredraget der ...

tirsdag 25. januar 2011

En bok i natten

Hvis noen av dere lider av søvnproblemer og trenger noe å gjøre i natt: Min gode venn Bård Larsen har skrevet bok om norsk venstresides lefling med det totalitære. Det er blitt en riktig hyggelig sak (om et heller uhyggelig tema).

Boken lanseres med en paneldiskusjon på et frokostmøte i regi av Civita - som også gir ut boken - i natt (også kjent som i morgen tidlig) kl. åtte. Hvis den tidsinnstilte atombomben vekker meg i tide, har jeg planer om å være til stede.

Be there or be ... somewhere else!

fredag 21. januar 2011

onsdag 19. januar 2011

Lasse Wilhelmson med egne ord

Jeg hadde tenkt å følge opp saken om Lasse Wilhelmson ytterligere, men jeg må tilstå at jeg er litt lei av antisemitter og antisemittisme for tiden. For å dokumentere hva Wilhelmson står for, legger jeg ut en liten sitatsamling fra Mohammed Omars famøse intervju med ham, samt Wilhelmsons egen oppklaring av hva han mener om jøder og verdensherredømme og sånt. Den stammer fra hans egen post med en kommentert versjon av Omars intervju..

Selv mener jeg denne samlingen av sitater er mer enn grunnlag nok for å konkludere med at det er rimelig å omtale Wilhelmson som antisemitt. (For mer om hva jeg legger i det å omtale noen som antisemitt, se denne posten.)Noen er sikkert uenige. I så fall mistenker jeg at deres definison av antisemittisme er så smal at det ikke egentlig er mulig å falle inn under den uten å være klassisk nazist.

Sitatsamlingen er tidligere publisert som notat på Facebook. Here we go:

Fra Mohamed Omars intervju med Wilhelmson:

MO: En svensk journalist, Johannes Wahlström, skrev en artikel i Ordfront Magasin, ”Israels regim styr svensk media” [5]. Den publicerades och larmet gick hos Israellobbyn. Journalisterna som Johannes hade intervjuat drog tillbaka sina uttalanden. Bekräftar inte deras reaktion artikelns sanning – att Israel regim verkligen styr svensk media?

LW: Johannes hamnade i en hopplös situation eftersom han inte hade bandat intervjuerna. När artiklarna publicerades tog några av de intervjuade tillbaks sina uttalanden. Vad gör man? Det var likadant för Ordfront Magasin, vad skulle de göra? Han borde ha bandat dem.

Alla som har varit med lite grand och vet hur det fungerar på svenska tidningar förstår att Johannes har rätt. Det är bara löjligt att påstå att han har hittat på de här sakerna. Det förstår alla som är insatta i Palestinafrågan. Det är inget nytt.

mandag 17. januar 2011

Vinterlyder

Jeg jobber. Det er no svineri. Men det blir litt hyggeligere av god musikk. For tiden har jeg fortapt meg i diverse mikser fra Headphone Commute, med vekt på neoklassisk og ambient, to sjangere som står mitt hjerte nært. Og siden vinteren har oss i sitt grep, passer det å dele en av dem med dere:



Clem Leeks egen musikk finnes på Spotify og noe kan lastes ned enten gratis eller latterlig billig via Bandcamp.

Headphone Commutes mikser kan lastes ned gratis som mp3 eller podcast og byr på timesvis med musikalsk vederkvegelse. Jeg anbefaler på det varmeste de to miksene med det beste av neoklassisk fra 2010, her og her. (Nr 2 finner dere innebygd ute i høyremargen.)

Enjoy!

torsdag 13. januar 2011

Betraktninger om antisemittisme, del 2

Jeg skal bruke litt av ettermiddagen på en grundig lesning av rapporten fra "Kunnskaps"departementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen. En rapport som ble bestilt i etterkant av Tormod Strands sak på Dagsrevyen om antisemittisme i Oslo-skolen.

Jeg har så langt lest de overordnede betraktningene én gang. Hvilket er tilstrekkelig til å konstatere at rapporten er en skandale. Min gode venn Christian Skaug har oppsummert en rekke av svakhetene ved den, det er tilstrekkelig til at jeg bevilger meg litt tid til å gå i dybden før jeg finner frem storslegga.

I mellomtiden en ny betraktning om antisemittismens vesen, denne gang av språklig art:

Hva er egentlig antisemittisme? Er det bare jødehat?

Et vanlig argument i diskusjoner om temaet, er en variant over denne kommentaren, fra min gamle blogg, Den Tvilsomme Humanist:

"Antisemittisme blir vel litt feil begrep ettersom arabere også er semitter. De er samme folk, genetisk like, har omtrent likt språk og tilber samme avgud (abrahams gud)."

Det er et fascinerende stykke hobbyetymologi, men det er feil. Antisemittisme er jødehat. Det er det ordet har betydd siden det ble myntet.

I 1873 publiserte den tyske journalisten Wilhem Marr pamfletten Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum. Vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet. Hvilket lar seg oversette som "Jødedommens seier over den tyske ånd. Sett fra et ikkereligiøst perspektiv". Der bruker han betegnelsene "semittisk" og "jødisk" om hverandre, som synonymer.

I en senere pamflett, fra 1880, mynter han i forlengelsen av dette begrepet antisemittisme. Dette er så vidt vi vet første gang begrepet ble brukt spesifikt om jødehat.

Nå må det sies at jødehat ikke plaget Marr. Året etter stiftet han Den antisemittiske liga ("Antisemiten-Liga"), Tysklands første organisasjon viet kampen mot den trussel jødene ifølge Marr utgjorde mot Tyskland og tysk kultur. De krevde at jødene ble sendt ut av landet, om nødvendig med makt.

Fra begynnelsen av har begrepet antisemittisme med andre ord betegnet jødehat. At ordet burde bety noe annet, rent etymologisk sett, er derfor irrelevant.

mandag 10. januar 2011

Om å si rasistiske ting

Siden jeg henviste til Jay Smooths udmerkede video How to tell peopole they sound racist i forrige post, er det ingen fornuftig grunn til ikke å legge ut selve videoen her. Jeg mener, jeg har aldri gjort det på denne bloggen:


fredag 7. januar 2011

Betraktninger om antisemittisme, del 1

Min post om Lasse Wilhelmson resulterte i noen dørgende kjedelige debatter om hvorvidt mannen er antisemitt eller ikke. Det måtte jeg vel for så vidt regne med, når jeg klistret merkelappen på mannen. Som en kommentator påpekte: ”Vi lever dessverre i en tid hvor en delvis innbilt islamofobi vekker langt større engasjement enn reell antisemittisme.”

Samtidig skal man være forsiktig med merkelapper. I prinsippet deler jeg Jay Smooths oppfatning om at man ikke skal kalle mennesker rasister, man skal påpeke det når de sier noe rasistisk. Debattene blir ryddigere på den måten. Samtidig blir de lett en smule blodfattige. Og utydelige.

Vi kan ikke se inn i folks hjerter, så vi kan ikke vite om de er rasister eller antisemitter. Men nettopp derfor betyr det heller ikke det når vi kaller dem det. Når jeg kaller noen antisemitt, er det ikke fordi jeg har sett inn i deres indre og oppdaget deres antisemittiske kjerne. Det er fordi de sier tilstrekkelig mange ting det er rimelig å tolke som antisemittisk. Og/eller det er fordi de gjør ting som bygger opp under en slik konklusjon.

Så hvis du, for å ta et nærliggende eksempel, sier en rekke ting av antisemittisk karakter og, for eksempel, tar del i arrangementer sammen med en masse nynazister, er det etter min oppfatning rimelig å omtale deg som antisemitt. Men la meg understreke at dette er min mening. Det er en tolkning, ikke en diagnose. Og som alle tolkninger er den gjort på et grunnlag.

Jeg har ment såpass mye om antisemittisme i såpass mange sammenhenger at jeg føler for å rydde litt opp i og klargjøre mitt eget tolkningsgrunnlag. Jeg ser for meg at det vil skje i en serie poster på denne bloggen, poster som muligens kan lede til noe mer.

Først tenkte jeg å ta utgangspunkt i en passasje i Mohamed Omars intervju med Wilhelmson:

MO: Vad är antisemitism? Finns den över huvud taget?

LW: Antisemitism är praktiskt taget obefintlig, om man avser rasistiskt grundat judehat. Däremot riskerar det politiskt grundade judehatet att öka på grund av Israels politik. Men begreppet har blivit obrukbart, sedan det missbrukats av israelkramarna och blivit alla åsikter som de inte gillar. Det är till och med så att de säger sig veta vad andra innerst inne tänker, för att bevisa sina smutskastningskampanjer.

Jeg har alt besvart anklagen om å se inn i folks innerste. Det som derimot interesserer meg er Wilhelmsons reduksjon av antisemittisme til ”rasistisk grundat judehat”. For forholdet mellom antisemittisme og rasisme er mer kompliserte enn at det ganske enkelt dreier seg om rasisme rettet mot jøder.

Ett viktig trekk skiller antisemittismen fra annen rasisme: Vanlig rasisme innebærer at man anser andre raser som mindre verdt enn vår. Det eksisterer klart avgrensede menneskeraser, disse kan deles inn i et hierarki. Og vi står på toppen av hierarkiet.

Antisemittismen er annerledes. Problemet med jødene er ikke at de er mindreverdige. Problemet er at de er mektige, velorganiserte og onde. Slik fienden gjerne blir i konspirasjonsteorier, oppfattes de på mange måter som bedre enn oss – bedre organisert, bedre finansiert og langt dyktigere til å gjennomføre sine planer. Når de allikevel er oss underlegne, er det av moralske, ikke vitenskapelige årsaker. De er onde og derfor dårligere mennesker enn oss.

Derimot er det ulike måter å forstå hva denne moralske underlegenheten knytter seg an til. Her er det viktig å skille mellom to grunnleggende ulike former for antisemittisme, den klassiske og den moderne.

Den klassiske antisemittismen fokuserte på religionen. Problemet med jødene var deres jødiske religion. Eller rettere sagt: Antisemittenes vrangforestillinger om jødisk religion. Som den utbredte forestillingen om at jøder brukte blod fra kristne barn ved sin påskefeiring. En forestilling som gang etter gang resulterte i at jøder fikk skylden når barn ble drept. Noe som altfor ofte ledet til grove overgrep mot jødiske samfunn. Vi kjenner denne forestillingen i det minste tilbake til det trettende århundre.

Det vesentlige poenget å merke seg ved denne formen for antisemittisme, er at jøder kan slutte å være jøder, ved å omvende seg til en annen religion – i europeisk tradisjon kristendommen. Ondskapen knytter seg til religionen, ikke til den enkelte jøde som sådan. Den er noe man kan legge til side.

Moderne antisemittisme derimot, er ikke opptatt av religion, men av rase. Og da forvandler jødiskhet seg fra å være et utvendig trekk ved mennesker, et de kan legge av seg til fordel for en annen identitet, til å bli en del av deres essens. Deres jødiskhet er et grunnleggende trekk ved dem, noe de ikke kan legge til side.

Dette er et avgjørende skille i antisemittismens historie, et skille som leder like frem til 40-tallets gasskamre. De var mulig fordi det demoniske aspektet som tillegges jødedommen essensialiseres. Jødene er onde. De er onde fordi de er jøder. Og de kan ikke slutte å være jøder.

Jøden er i moderne antisemittisme et symbol på ond og kynisk maktbruk. Jøden står for moderniteten, som undergraver de tradisjonelle strukturene, og for det internasjonale, som undergraver den nasjonale tryggheten og tilhørigheten.

Og ikke minst: Jødene er hovedaktører i den store sammensvergelsen.

Det som er verdt å merke seg er at det bare er den moderne varianten som i streng forstand er rasistisk. Man kan altså være antisemitt uten å fremme oppfatninger om at jøder i essens er onde. I stedet kan det kritikkverdige knyttes til jødiskheten, som et kulturelt trekk man kan legge til side om man ønsker det. På sett og vis er dette en mer effektiv moralsk kritikk, fordi det innebærer at ond er noe den enkelte velger å være.

Det er denne, klassiske formen for antisemittisme som er mest utbredte og den enkleste å gli inn i. Det skal mye til å hevde at jøder er onde av natur, det er et langt kortere sprang til å hevde at de står for en ond kultur.

onsdag 5. januar 2011

Lasse Wilhelmson, Ny Tid og nazimarsjen

For en ukes tid siden skrev Hans Rustad en sak for Document.no under tittelen "Brunvenstre gjør enté i Ny Tid". Bakgrunnen var at Ny Tid hadde sluppet til den svenske skribenten Lasse Wilhelmson på kronikkplass, under tittelen "Tostatsløsning er umulig".

Rustads sak er en grundig gjennomgang av Wilhelmsons argumenter og en grei argumentasjon for at dette er antisemittisme i radikal forkledning. Ellers introduserer han Wilhelmson med å si at han "hører hjemme på ytterste høyre fløy".

Alt dette er greit, men, som diskusjoner jeg rotet meg inn i om saken på Facebook viste, ikke alle lar seg overbevise om at Wilhelmson faktisk er antisemitt. Det kan jo hende han bare er veeeeeeldig Israel-kritisk.

Og det kan det jo, så denne saken er sikkert også bare en tilfeldighet. Den er fra den sjarmante nettavisen Nationell Idag, som utgis av de minst like sjarmernede Nationaldemokraterna, en verdig søker til tittelen Sveriges friskeste nazigruppe (selv om det er veeeeldig vanskelig å slå Svenska motståndsrörelsen). Vi snakker om folk som får Sverigedemokraterna til å fremstå som trivelige sosialdemokrater.

I februar omtalte de en minnemarkering over de drepte i bombingen av Dresden (som det for ordens skyld er mye kritisk å si om). Og hvem er hovedtaler på denne nazimarkeringen? Næmmen, er det ikke Lasse Wilhelmson som står der? Sannelig er det det:



Lars Wilhelmson til høyre av de tre talerne. 
Klikk bildet for en større versjon


Wilhelmson konkluderer sin tale slik:

"Irak är idag ockuperat och ödelagt därför att dess nye ”Hitler” påstods haft massförstörelsevapen som inte fanns. Nu finns en ännu nyare ”Hitler” – i Iran. Han påstås vilja ”Förinta” den judiska staten med kärnvapen som hon men inte han har. ”Förintelsens” offer utropade en stat i Palestina, med påföljande folkmordspolitik gentemot dem som bodde och bor där. Moraliskt rättfärdigat med den egna offerrollen. Kritik av allt detta bemöts med anklagelser om ”antisemitism”. Domarna i Nurenberg förhindrade inte nya krig. Tvärt om, ”Aldrig mer” blev ”Åter igen”."

Wilhelmson er ikke bare veeeeeldig Israel-kritisk. Han er antisemitt. Og holder taler på nazimarkeringer. Og skriver kronikker i Ny Tid. Finn én stor, skrikende feil.

tirsdag 4. januar 2011

Porfyri og et mord i Midsomer

Blant helgens gladtriste opplevelser var første episode i den siste sesongen av Midsomer Murders med John Nettles i hovedrollen. Serien har vært min utvilsomme TV-favoritt i årevis, med sin burleske blanding av pastoral gotikk og godmodig politikrim. Helgens episode var blant de definitivt gotiske, med sprut hakke gale skurker, herregårdsromantikk,  innavl og overmenneske-spekulasjoner. Det hele med røtter tilbake til gamle mysterier.

Alt var dog ikke vel. De hadde, helt unødvendig for plottet i mine øyne, blandet inn et porfyrielement. Noe alle krimserier som holder på lenge nok later til å være forpliktet til. Jeg husker i farten ganske gresselige eksempler fra CSI og Dalziel & Pascoe. Begge disse baserte seg på forestillingen om at porfyrikere må (eller for den saks skyld kan) behandle sin lidelse med å drikke blod. Hvilket er sprøyt. (Og nei, da snakker jeg ikke om blodsprøyt.)

Dalziel & Pascoe-episoden var såpass ille at Norsk Porfyriforening tok kontakt med NRK og fikk et løfte om at den ikke vil bli sendt igjen. Hvilket er bra. Det er greit med litterære friheter, det er ikke greit at små og lite kjente pasientgrupper blir totalt feilfremstilt i beste sendetid på statskanalen – og slett ikke som sinnsyke, bloddrikkende mordere.

Midsomer Murders-episoden var langt mer tilbakeholden, og tok først og fremst utgangspunkt i at sykdommen er arvelig. (Sånn sett var den kanskje viktig for plottet likevel.) Den kom heller ikke med noen direkte usanne påstander om porfyrikere, men på et tidspunkt lirer Barnaby av seg leksen om at porfyri er opphavet til vampyrforestillingen. Og det er blodsprøyt.

Og dessuten mer enn grunn god nok til å gjengi en artikkel jeg i sin tid (januar 2003 for å være presis) skrev for forskning.no om den påståtte sammenhengen mellom porfyri og vampyri.

(For mer informasjon om porfryi, se nettsidene til Nasjonalt Kompetansesenter for Porfyrisykdommer på Haukeland Sykehus.Wikipedia har en grei artikkel om sykdommen.)

Porfyri og vampyri – en vitenskapelig forklaring?

På midten av 1980-tallet hevdet en amerikansk kjemiker at vampyrer egentlig led av en sjelden sykdom. Pressen satte villig tennene i saken. Dessverre var den altfor god til å være sann.

30. mai 1985 la kjemikeren David Dolphin frem en fascinerende tese for the American Association for the Advancement of Science. Han pekte på en rekke paralleller mellom vampyri og porfyri, en gruppe temmelig sjeldne sykdommer som vanligvis er arvelige.

mandag 3. januar 2011

RIP Pete Postlethwaite

Nyheten om Pete Postlethwaites død i går, bare 64 år gammel, gjorde dette til en litt tristere morgen. Til minne om en stor skuespiller, her er takketalen fra Brassed Off fra 1996: