tirsdag 6. september 2011

Ebøker i tåkeland

Mens dere venter på ebok- og pocket-utgaven av Konspiranoia, som ifølge ryktene befinner seg hos trykkeriet (pocket-utgaven altså), kan dere, hvis dere har slike tilbøyeligheter, anskaffe ebok-utgaven av Fyrster i tåkeland. F eks fra Norli. Hvilket ikke slutter å fascinere.

Hvorfor i alle dager skal ebøker selges via en bokhandel? Hvorfor ikke selge den rett fra forlaget i stedet?

Det er bare én av en rekke absurde sider ved den komiske affæren som kalles norsk bokbransje. Det gjelder å holde liv i bokhandlerne til vampyrene de tapre forkjemperne for demokrati og ytringsfrihet på Sehesteds plass, vet dere. Hadde det ikke vært så deprimerende, hadde det nesten vært komisk.

Men det nye omslaget er fint, da, det skal jeg ikke krangle på.

mandag 5. september 2011

Om å ta av en hatt

Da tror jeg planleggingen er kommet langt nok til at jeg kan informere verden om at neste nummer av Humanist etter alle solemerker blir mitt siste som redaktør. Redaktør-fezen går videre til Didrik Søderlinds udmerkede skalle, der den ganske sikkert kommer til å sitte godt. Jeg på min side trer inn i HEFs rådgiverkorps. Det hele er aldeles udramatisk og skjer på min anmodning. Etter 12 år som redaktør i HEFs blader, er jeg drittlei av å spikke på andres artikler.

tirsdag 23. august 2011

Om bilder og innledninger

Det ble litt stille her igjen. Har den siste tiden brukt litt tid på å legge bilder fra verdenskongressen i Oslo ut på Flickr-kontoen min. De er photoshoppet litt her og der (lys og kurver og sånt), utstyrt med relevant info om hvem folk er og tilgjengelige, fortsatt CC-lisensiert, i trykkbar størrelse. Bildene ligger i en egen mappe. Alt er ikke på plass ennå, men det kommer.

Ellers pusler jeg med en ny innledning til en nyutgave av Konspiranoia, en antologi som er blitt litt vel aktuell den siste tiden. Den blir utgitt både som pocket og e-bok.

søndag 14. august 2011

En kongress fotografert


Jeg har tilbragt helgen på årets World Humanist Congress, hensiktsmessig plassert på Youngstorvet. Hva folk har sagt? Ingen anelse, jeg har vært mest opptatt av hvorvidt de har hevet blikket, holdt hodet nogen lunde rolig og generelt har tatt seg godt ut på bilder.

Jeg har med andre ord, i egenskap å være ev av Human-Etisk Forbunds minst inkompetente fotografer, tilbragt helgen med å ta bilder. Et utvalg av de bedre ligger på en egen blog og er CC-lisensierte.

På bildet over har IHEU-president Sonja Eggerickx tildelt en av humanistbevegelsens virkelige Grand Old Humanists, David Pollock, en pris. Det skjedde under galamiddagen i foajeen i Operaen. Hvilket innebar å bli stirret ned på av nyskjerrige turister fra vinduer høyt oppe på tre kanter. Litt som å i en zoologisk have, med andre ord.

mandag 8. august 2011

Terror, ideologi og galskap

‎Etter 22/7 har jeg rotet meg ut i en rekke diskusjoner om drapsmannens beveggrunner. Disse må nødvendigvis være tentative. Vi vet ikke hva som fikk ham til å tikke. Vi vet ikke hvilke demoner som herjer i hans sinn.

Men vi kan - ja, jeg vil gå så langt som å si at vi må - spekulere. Vi må forsøke å forstå, samtidig som vi må være på det rene med at vi aldri vil kunne forstå det fullt ut. Vi må begynne i fakta, for så møysommelig å manøvrere oss inn i et ukjent landskap.

Men for noen er konklusjonene allerede klare. Sannheten er fastslått. Og det finnes to versjoner av den.

Den ene er at dette er noe alle som noen gang har sagt noe kritisk om innvandring er medskyldige i. Den andre er at mannen er gal og at ingenting han har sagt eller skrevet er relevant for å forstå hvorfor han handlet som han gjorde.

Den første er en vulgærposisjon på den politiske venstresiden og er heldigvis ikke veldig utbredt. De fleste later til å være enige om at moderat, rasjonell innvandringsskepsis har lite med Breiviks forskrudde variant av antijihadisme å gjøre. (Jeg må ta forbehold om at jeg henger lite i venstreradikale miljøer og at tenkningen kan være mer utbredt enn jeg har fått inntrykk av.)

Den andre finner man primært på den politiske høyresiden. Og den er relativt utbredt, i det minste i politiske miljøer der jeg tidvis stikker nesen min inn. Jeg støtte på den senest i dag, i en tråd på Facebook.

Mitt poeng, at vi som forbeholder oss retten til å kritisere islamismen når en islamist begår terror, også må akseptere at man kritiserer antijihadismen når en antijihadist begår terror, var aldeles irrelevant. Konklusjonen var grei: "Dette er gal manns verk, og kun det."

Det er mulig at vi, når det kommer til stykket, ender med å konkludere med at drapsmannen er spik, spenna sprø og at hans valg av ideologisk posisjon kun er maskespill. At han ville drept uansett og at ideologien derfor er irrelevant.

Jeg tror rett nok ikke vi kommer dit. Ideologien hans synes klar nok, valget av fiende er helt i tråd med den og retorikken er av en type vi lett kan kjenne igjen fra antijihadistiske nettsteder. Det er ikke så lenge siden en norsk antijihadistblog spekulerte i hvor mange somaliere man måtte drepe for å gjøre Norge klimanøytralt.

Men det er mulig. Det som derimot er helt sikkert, er at det er altfor tildig å trekke en slik konklusjon. De rettssakyndige har så vidt kommet i gang med å granske drapsmannens indre liv.

Selv har jeg aldri møtt ham, hverken analogt eller digitalt. Jeg vet ikke annet om ham enn det som er kommet frem i mediene. Jeg har ingen forutsetninger for å mene at han er klinisk gal, annet enn at hans handlinger demonstrerer at han har en helt annen forståelse av virkeligheten enn jeg har.

Det vi vet er at han har begått et ufattelig massedrap. Og at han har laget (om enn ikke akkurat skrevet) et 1500 sider langt manifest, som renner over av halvfordøyd filosofi og drøvtygde argumenter fra de aller harskeste hjørnene av den islam- og innvandringskritiske sfæren. Han har, slik jeg har forstått det, gitt uttrykk for at drapene var nødvendige for å skape blest om manifestet.

For meg er det uforståelig at noen kan mene at manifestet ikke er relevant for å forstå det han har gjort, selv om vi sikkert kan diskutere graden av relevans.

Uansett er det altfor tidlig å skulle konkludere endelig med at dette kun er gal manns verk. Særlig hvis man selv innehar en ideologisk posisjon som gjør at en slik konklusjon fremstår som aldri så lite opportunistisk.

22/7 omtalt

Det er blitt skrevet mye - veldig, veldig mye - etter 22/7. Jeg har puttet det jeg har kommet over inn i ReadItLater på padda og forsøksvist gjort nettopp det. Lest det senere altså. Men jeg merker at jeg er i ferd med å miste oversikten. Derfor er det fint at den aldelesudmerkede Liv-Marit Davidsen har tatt jobben med å holde oversikt. Her er en liste fra et par dager siden. Forhåpendtligvis oppdaterer hun den etterhvert. Pretty please ...

fredag 5. august 2011

Om å vende tilbake. Langsomt

En dag ble denne bloggen taus. Ingenting mer ble sagt.

Ikke at jeg ble det. Jeg har diskutert så de digitale fillene har føket på Facebook. Jeg har forlatt, vendt tilbake til og i praksis gitt opp Twitter. Og jeg famler meg forsiktig frem på Google+. Men jeg sluttet å blogge.

Dels var det bekvemmelighet. Når man kan sette i gang en diskusjon som går i dagesvis og tikker mot tresifret antall kommentarer på Facebook ved å skrive tre linjer og legge ved en lenke, virker det å blogge så ... tidkrevende.

Men mest var det en påtagelig følelse av å ha sagt det som var å si. Jeg hadde alt blogget i flere år på ulike arenaer og hadde stort sett vært innom de temaene som opptar meg.

Men 22/7 smalt det. Igjen og igjen. Og det ble snart klart at vi stod ovenfor noe vi aldri hadde møtt før. Et monster som sugde næring fra de harskeste hjørnene av livssynsdebatten. Og monstre og livssyn er liksom mine felter. Så tiden er visst inne til å vende tilbake.

Som en begynnelse: Jeg har en kommentar om Erna og islam og antisemittisme og sånn i dagens VG. Den er skrevet på bestilling fra avisen og skrevet raskere enn jeg vanligvis skriver sånt, men den trenger sikkert litt kjeft for det.

torsdag 24. mars 2011

fredag 25. februar 2011

Hjelpe. Og. Trøste.

Som kjent er Norwegian Defence League innstiftet for å slåss for de norske verdier og norsk språk og sånn. Alt under banneret til den tapre norske helgen St. Georg. Og de er ikke, jeg gjentar IKKE nazier. Slett ikke.

Så for å opprettholde arven fra andre tapre najzonalistiske organisasjoner må man selvsagt lage musikk. I tradisjonen fra Saga og Prussian Blue (også kjent som jenter som ikke heeeeeeelt treffer tonen), får vi:



Det er faktisk verre enn som så. De har laget en hel plate. Den kan lastes ned fra denne usedvanlig elegant designede nettsiden.

onsdag 23. februar 2011

Litt lyd, litt lesestoff




Jeg er på en aldri så liten neoklassisk pianotripp for tiden, så jeg tenkte å plage dere med litt Ludovico Einaudi.

Dessuten har jeg lagt ut Heidi Helene Sveens artikkel Hvem har rett til religionsfrihet? Religiøse privatskoler og barns rettigheter på Humanists nettsider i dag. Sånn i fall dere ikke har fått det med dere.

Og hvis dere har masse, masse tid til overs, anbefaler jeg på det varmeste artikkelen The Apostate. Paul Haggis Vs. the Church of Scientology i The New Yorker.

torsdag 17. februar 2011

Opus 14




Jeg hører en del på Dustin O'Hallorans to plater med solopianomusikk for øyeblikket. Her er Opus 14 fra hans Piano Solos fra 2004. Det ække akkurat rock'n'roll.

I anledning at han har en ny plate like om hjørnet, har Headphone Commute nettopp publisert et intervju med ham.

Ellers hintes det om lørdagens stormannsgale sammenkomst. Hint, hint!

onsdag 16. februar 2011

Om takras og andre farer

Hodet mitt er opptatt andre steder nutildags og bloggen lider. Men jeg kan ikke la Saras kronikk fra Aftenposten om sin aksjon gå upåaktet hen.

Kronikken understreker noe av det som var min reaksjon på begivenhetene i Calmeyers gate: Én ting er hva folk mener. En annen er hvordan de oppfører seg. Og Islamsk råds opptreden var under enhver kritikk. Hvordan man opptrer under press er en ganske god indikasjon på hva slags ved man er laget av. Rådets nåværende ledelse virker laget av alt annen enn hel sådan.

Og oppførselen til enkelte i menigheten rådet deler lokaler med var om mulig verre. Det tåpeligste øyeblikket var da de jaget Sara bort med henvisning til faren for takras. Jeg gikk og tuslet i Calmeyers gate i dag (det er på vei til jobb, hvis jeg legger veien gjennom sentrum). Og siden jeg går og bærer på et vidunderlig lite Lumix LX5-kamera i baggen, måtte jeg bare dokumentere komikken.

Sara satt altså på forsiden av det grå huset, rett bak der lastebilen på bildet står. Og som man ser er ikke faren for takras aldeles overhengende:



Det er selvsagt fristende, for å holde seg på samme latterlige nivå, å påpeke det opplagte, nemlig at taket er ... *fnis* skeivt ...

Ellers, for de som nå har funnet tiden inne til å glemme hele affæren, bidrar denne saken fra Utrop til å minne oss på alvoret her. For midt oppe i all den råtne maten og de tåpelige guttestrekene handler dette om dypt alvorlige ting:
"En samfunndebattant og homoaktivist i 20-årene med flerkulturell bakgrunn har gått i dekning etter at nær familie i hjemlandet har fått sendt trusler.

Ifølge tidligere leder i Skeiv Verden, Eirik Roen, har det kommet inn trusler med grovt innhold og klar beskjed om at vedkommende måtte slutte som talsperson for homofile muslimer i Norge.

... – Forrige uke hadde vi styremøte i Skeiv Verden, og da kom det inn et anonymt brev, skrevet på norsk. Her sto det svart på hvitt at hvis vedkommende møtte opp på denne og fremtidige styremøter hos Skeiv Verden så ville man gjøre alvor av voldstruslene mot familien i hjemlandet og mot vedkommende selv i Norge"
  
Siden Islamsk råd har lovet å jobbe mot diskriminering og trakassering av homofile kunne kansje en uttalelse være på sin plass?

mandag 14. februar 2011

Lyst til å bli uvel?


Da klikker dere på bildet for en større versjon. Det er et screenshot fra nettsiden til den norske ambassaden i Italia, tatt for sånn ca et kvarter siden.

Så det er dette skattepengene mine går til? At den norske ambassaden i Italia skal drive PR for engleboken til Märtha og hun andre? Jeg sier som min gamle, nylig avøde helt Gerry Rafferty: Can I have my money back? Eventuelt verdigheten min?

mandag 7. februar 2011

Skål, kosmonauter!

Slutten på en aksjon - og på et godt rykte

Så gikk det som det vel måtte gå. Sara avblåste sin aksjon etter kun en uke. Det var neppe noen fornøyelse å sitte der, det er en ting, men det ble ikke bedre av en jevn strøm av trusler og ukvemsord.

Resultatet var så som så, men viktigere enn avtalen som ble inngått, er det at fokuset ble satt på Islamsk råds (IRN) manglende evne til noe så enkelt som å ta uforbeholdent avstand fra dødsstraff for homofili.

Faktisk har IRNs opptreden i denne saken vært av en art som sterkt har svekket deres anseelse. Å syte over at man utsettes for press er lite elegant når presset dreier seg om en så til se grader krystallklar sak. Å konstatere at man ikke har innflytelse på andre lands politikk er idiotisk, når det er noe alle allerede er fullt klar over.

Alt IRN trengte å gjøre var å henvise til de samme menneskerettighetene som de mer enn gjerne henviser til som forsvar for sine egne rettigheter. Siden IRN velger å kommunisere i form av selvfølgeligheter: Dere kan ikke velge, skjønner dere. Det er alle menneskerettighetene eller ingen.

Konsekvensen er at rådet har mistet mye av sin troverdighet når de neste gang argumenterer ut fra menneskerettighetene. En slik argumentasjon har kun troverdighet når den kommer fra noen vi vet støtter disse rettighetene også når vinden blåser mot dem. IRN velger i stedet å sno seg unna med halvkvedede språklige krumspring.

Selvsagt er det, som generalsekretæren insisterer på, deres rett å velge sine egne ord. Men det hadde vært mer imponerende hvis ikke de ordene var valgt for så tydelig å kunne tolkes på ulike måter i ulike sammenhenger.

Hva generalsekretær Mehtab Asfar angår, har han så langt vært et tilnærmet ubeskrevet blad. Han er den som er kommet aller dårligst ut av dette sirkuset. Passasjene under, et sitat fra Aftenposten, er noe av det mest uspiselige jeg har lest i en norsk avis:

Hun sier at fire menn flyttet sitteplassen hennes lenger ut på fortauet. Straks de var gått, flyttet hun seg inntil på bygningen igjen, der hun plutselig fikk kastet i hodet både egg, tomater og noe hun sier luktet som oppkast.

- Jeg tror det ble kastet fra et vindu over meg. Azmeh Rasmussen hadde da sultestreiket i to døgn. Hun har bare drukket varmt vann disse dagene, frem til vendepunktet i går kveld.

- Jeg kjenner ikke til dette, men jeg vil påpeke at også jeg trakasseres på mange vis. Folk ikke minst ringer og truer meg. Det er baksiden av medaljen når man velger å være en offentlig person, sier generalsekretær Afsar.

Si hva dere vil om Afsar, men noen gentleman er han tydeligvis ikke. Nei, man skal ikke måtte regne med å få bedervet mat i hodet fordi man demonstrerer for sin overbevisning. Selvsagt skal man heller ikke måtte regne med å få trusseltelefoner.

Men man kunne kanskje håpet på at hans erfaringer hadde inngitt Afsar med et snev av empati. Sitatet over tyder ikke på at det er tilfelle.

tirsdag 1. februar 2011

Støtt Saras kamp for muslimske homser

Jeg hadde tenkt å skrive om noe annet, men utover å legge Audhild Skoglunds artikkel De som ikke ble mirakuløst helbredet ut på Humanists nettsider, har dagen gått med til å fremme Sara Mats Azmeh Rasmussens aksjon.

Sara sitter, som Fri tanke skrev i går, utenfor Islamsk råds lokaler og planen er å bli sittende der til rådet klarer å gjøre seg opp en mening om hvorvidt de tar avstand fra Irans dødsstraff for homofili spesielt og dødsstraff for homofili generelt.

Tatt i betraktning at Islamsk råd ofte argumenterer ut fra menneskerettighetene, burde ikke det være så vanskelig. I praksis har det vist seg å være det.

Så langt har aksjonen fått lite oppmerksomhet. Det kan nok skyldes at Sara nekter å snakke med media. Det kan diskuteres hvorvidt det er klokt eller ikke (jeg tror det er det, gitt at hun holder ut), men på kort sikt gjør det saken vanskeligere å formidle - ikke minst på radio.

Jeg vil oppfordre alle som sympatiserer med saken (og er i nærheten) til å ta turen forbi Calmeyers gt. 8 og fortelle Sara at de støtter henne. Hun er én enslig kvinne og sitter alene i en av Oslos utriveligste gater for å fremme en viktig sak. Jeg så innom henne før i dag og hun har så langt møtt langt flere skjellsord enn støtteerklæringer. En jevn strøm av sympatisører vil også være bra for hennes sikkerhet.

Jeg håper også at så mange som mulig bruker egne blogger og/eller sosiale medier til å gjøre oppmerksom på aksjonen. Bildene under er til fri benyttelse (klikk på dem for svære versjoner). Krediter gjerne meg for dem, men det er ikke nødvendig.






(Alle egne tekster og bilder på denne bloggen er allerede CC-lisensiert. Men jeg er altså villig til å se bort fra slike krav i denne saken.)

onsdag 26. januar 2011

Blodig i Trondheim

I Trondheim torsdag 3. februar? Kjenner du en ubendig tørst etter blod? Da kan jeg glede deg med at jeg holder foredrag under tittelen "Stakkars vampyren - blodsugerens vei fra monster til offer" på Café 3B den dagen. Arrangør er mine venner i Forum Nidrosiae og dørene slås opp 19:00.

Så fremt da ikke islandske vulkaner setter en stopper for det hele. Det var det som skjedde forrige gang jeg skulle holde dette foredraget der ...

tirsdag 25. januar 2011

En bok i natten

Hvis noen av dere lider av søvnproblemer og trenger noe å gjøre i natt: Min gode venn Bård Larsen har skrevet bok om norsk venstresides lefling med det totalitære. Det er blitt en riktig hyggelig sak (om et heller uhyggelig tema).

Boken lanseres med en paneldiskusjon på et frokostmøte i regi av Civita - som også gir ut boken - i natt (også kjent som i morgen tidlig) kl. åtte. Hvis den tidsinnstilte atombomben vekker meg i tide, har jeg planer om å være til stede.

Be there or be ... somewhere else!

fredag 21. januar 2011

Poetika 1

Ingenting
er
som det kunne ha
vært
den gang det
ikke

var

onsdag 19. januar 2011

Lasse Wilhelmson med egne ord

Jeg hadde tenkt å følge opp saken om Lasse Wilhelmson ytterligere, men jeg må tilstå at jeg er litt lei av antisemitter og antisemittisme for tiden. For å dokumentere hva Wilhelmson står for, legger jeg ut en liten sitatsamling fra Mohammed Omars famøse intervju med ham, samt Wilhelmsons egen oppklaring av hva han mener om jøder og verdensherredømme og sånt. Den stammer fra hans egen post med en kommentert versjon av Omars intervju..

Selv mener jeg denne samlingen av sitater er mer enn grunnlag nok for å konkludere med at det er rimelig å omtale Wilhelmson som antisemitt. (For mer om hva jeg legger i det å omtale noen som antisemitt, se denne posten.)Noen er sikkert uenige. I så fall mistenker jeg at deres definison av antisemittisme er så smal at det ikke egentlig er mulig å falle inn under den uten å være klassisk nazist.

Sitatsamlingen er tidligere publisert som notat på Facebook. Here we go:

Fra Mohamed Omars intervju med Wilhelmson:

MO: En svensk journalist, Johannes Wahlström, skrev en artikel i Ordfront Magasin, ”Israels regim styr svensk media” [5]. Den publicerades och larmet gick hos Israellobbyn. Journalisterna som Johannes hade intervjuat drog tillbaka sina uttalanden. Bekräftar inte deras reaktion artikelns sanning – att Israel regim verkligen styr svensk media?

LW: Johannes hamnade i en hopplös situation eftersom han inte hade bandat intervjuerna. När artiklarna publicerades tog några av de intervjuade tillbaks sina uttalanden. Vad gör man? Det var likadant för Ordfront Magasin, vad skulle de göra? Han borde ha bandat dem.

Alla som har varit med lite grand och vet hur det fungerar på svenska tidningar förstår att Johannes har rätt. Det är bara löjligt att påstå att han har hittat på de här sakerna. Det förstår alla som är insatta i Palestinafrågan. Det är inget nytt.

mandag 17. januar 2011

Vinterlyder

Jeg jobber. Det er no svineri. Men det blir litt hyggeligere av god musikk. For tiden har jeg fortapt meg i diverse mikser fra Headphone Commute, med vekt på neoklassisk og ambient, to sjangere som står mitt hjerte nært. Og siden vinteren har oss i sitt grep, passer det å dele en av dem med dere:



Clem Leeks egen musikk finnes på Spotify og noe kan lastes ned enten gratis eller latterlig billig via Bandcamp.

Headphone Commutes mikser kan lastes ned gratis som mp3 eller podcast og byr på timesvis med musikalsk vederkvegelse. Jeg anbefaler på det varmeste de to miksene med det beste av neoklassisk fra 2010, her og her. (Nr 2 finner dere innebygd ute i høyremargen.)

Enjoy!

torsdag 13. januar 2011

Betraktninger om antisemittisme, del 2

Jeg skal bruke litt av ettermiddagen på en grundig lesning av rapporten fra "Kunnskaps"departementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen. En rapport som ble bestilt i etterkant av Tormod Strands sak på Dagsrevyen om antisemittisme i Oslo-skolen.

Jeg har så langt lest de overordnede betraktningene én gang. Hvilket er tilstrekkelig til å konstatere at rapporten er en skandale. Min gode venn Christian Skaug har oppsummert en rekke av svakhetene ved den, det er tilstrekkelig til at jeg bevilger meg litt tid til å gå i dybden før jeg finner frem storslegga.

I mellomtiden en ny betraktning om antisemittismens vesen, denne gang av språklig art:

Hva er egentlig antisemittisme? Er det bare jødehat?

Et vanlig argument i diskusjoner om temaet, er en variant over denne kommentaren, fra min gamle blogg, Den Tvilsomme Humanist:

"Antisemittisme blir vel litt feil begrep ettersom arabere også er semitter. De er samme folk, genetisk like, har omtrent likt språk og tilber samme avgud (abrahams gud)."

Det er et fascinerende stykke hobbyetymologi, men det er feil. Antisemittisme er jødehat. Det er det ordet har betydd siden det ble myntet.

I 1873 publiserte den tyske journalisten Wilhem Marr pamfletten Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum. Vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet. Hvilket lar seg oversette som "Jødedommens seier over den tyske ånd. Sett fra et ikkereligiøst perspektiv". Der bruker han betegnelsene "semittisk" og "jødisk" om hverandre, som synonymer.

I en senere pamflett, fra 1880, mynter han i forlengelsen av dette begrepet antisemittisme. Dette er så vidt vi vet første gang begrepet ble brukt spesifikt om jødehat.

Nå må det sies at jødehat ikke plaget Marr. Året etter stiftet han Den antisemittiske liga ("Antisemiten-Liga"), Tysklands første organisasjon viet kampen mot den trussel jødene ifølge Marr utgjorde mot Tyskland og tysk kultur. De krevde at jødene ble sendt ut av landet, om nødvendig med makt.

Fra begynnelsen av har begrepet antisemittisme med andre ord betegnet jødehat. At ordet burde bety noe annet, rent etymologisk sett, er derfor irrelevant.

mandag 10. januar 2011

Om å si rasistiske ting

Siden jeg henviste til Jay Smooths udmerkede video How to tell peopole they sound racist i forrige post, er det ingen fornuftig grunn til ikke å legge ut selve videoen her. Jeg mener, jeg har aldri gjort det på denne bloggen:


fredag 7. januar 2011

Betraktninger om antisemittisme, del 1

Min post om Lasse Wilhelmson resulterte i noen dørgende kjedelige debatter om hvorvidt mannen er antisemitt eller ikke. Det måtte jeg vel for så vidt regne med, når jeg klistret merkelappen på mannen. Som en kommentator påpekte: ”Vi lever dessverre i en tid hvor en delvis innbilt islamofobi vekker langt større engasjement enn reell antisemittisme.”

Samtidig skal man være forsiktig med merkelapper. I prinsippet deler jeg Jay Smooths oppfatning om at man ikke skal kalle mennesker rasister, man skal påpeke det når de sier noe rasistisk. Debattene blir ryddigere på den måten. Samtidig blir de lett en smule blodfattige. Og utydelige.

Vi kan ikke se inn i folks hjerter, så vi kan ikke vite om de er rasister eller antisemitter. Men nettopp derfor betyr det heller ikke det når vi kaller dem det. Når jeg kaller noen antisemitt, er det ikke fordi jeg har sett inn i deres indre og oppdaget deres antisemittiske kjerne. Det er fordi de sier tilstrekkelig mange ting det er rimelig å tolke som antisemittisk. Og/eller det er fordi de gjør ting som bygger opp under en slik konklusjon.

Så hvis du, for å ta et nærliggende eksempel, sier en rekke ting av antisemittisk karakter og, for eksempel, tar del i arrangementer sammen med en masse nynazister, er det etter min oppfatning rimelig å omtale deg som antisemitt. Men la meg understreke at dette er min mening. Det er en tolkning, ikke en diagnose. Og som alle tolkninger er den gjort på et grunnlag.

Jeg har ment såpass mye om antisemittisme i såpass mange sammenhenger at jeg føler for å rydde litt opp i og klargjøre mitt eget tolkningsgrunnlag. Jeg ser for meg at det vil skje i en serie poster på denne bloggen, poster som muligens kan lede til noe mer.

Først tenkte jeg å ta utgangspunkt i en passasje i Mohamed Omars intervju med Wilhelmson:

MO: Vad är antisemitism? Finns den över huvud taget?

LW: Antisemitism är praktiskt taget obefintlig, om man avser rasistiskt grundat judehat. Däremot riskerar det politiskt grundade judehatet att öka på grund av Israels politik. Men begreppet har blivit obrukbart, sedan det missbrukats av israelkramarna och blivit alla åsikter som de inte gillar. Det är till och med så att de säger sig veta vad andra innerst inne tänker, för att bevisa sina smutskastningskampanjer.

Jeg har alt besvart anklagen om å se inn i folks innerste. Det som derimot interesserer meg er Wilhelmsons reduksjon av antisemittisme til ”rasistisk grundat judehat”. For forholdet mellom antisemittisme og rasisme er mer kompliserte enn at det ganske enkelt dreier seg om rasisme rettet mot jøder.

Ett viktig trekk skiller antisemittismen fra annen rasisme: Vanlig rasisme innebærer at man anser andre raser som mindre verdt enn vår. Det eksisterer klart avgrensede menneskeraser, disse kan deles inn i et hierarki. Og vi står på toppen av hierarkiet.

Antisemittismen er annerledes. Problemet med jødene er ikke at de er mindreverdige. Problemet er at de er mektige, velorganiserte og onde. Slik fienden gjerne blir i konspirasjonsteorier, oppfattes de på mange måter som bedre enn oss – bedre organisert, bedre finansiert og langt dyktigere til å gjennomføre sine planer. Når de allikevel er oss underlegne, er det av moralske, ikke vitenskapelige årsaker. De er onde og derfor dårligere mennesker enn oss.

Derimot er det ulike måter å forstå hva denne moralske underlegenheten knytter seg an til. Her er det viktig å skille mellom to grunnleggende ulike former for antisemittisme, den klassiske og den moderne.

Den klassiske antisemittismen fokuserte på religionen. Problemet med jødene var deres jødiske religion. Eller rettere sagt: Antisemittenes vrangforestillinger om jødisk religion. Som den utbredte forestillingen om at jøder brukte blod fra kristne barn ved sin påskefeiring. En forestilling som gang etter gang resulterte i at jøder fikk skylden når barn ble drept. Noe som altfor ofte ledet til grove overgrep mot jødiske samfunn. Vi kjenner denne forestillingen i det minste tilbake til det trettende århundre.

Det vesentlige poenget å merke seg ved denne formen for antisemittisme, er at jøder kan slutte å være jøder, ved å omvende seg til en annen religion – i europeisk tradisjon kristendommen. Ondskapen knytter seg til religionen, ikke til den enkelte jøde som sådan. Den er noe man kan legge til side.

Moderne antisemittisme derimot, er ikke opptatt av religion, men av rase. Og da forvandler jødiskhet seg fra å være et utvendig trekk ved mennesker, et de kan legge av seg til fordel for en annen identitet, til å bli en del av deres essens. Deres jødiskhet er et grunnleggende trekk ved dem, noe de ikke kan legge til side.

Dette er et avgjørende skille i antisemittismens historie, et skille som leder like frem til 40-tallets gasskamre. De var mulig fordi det demoniske aspektet som tillegges jødedommen essensialiseres. Jødene er onde. De er onde fordi de er jøder. Og de kan ikke slutte å være jøder.

Jøden er i moderne antisemittisme et symbol på ond og kynisk maktbruk. Jøden står for moderniteten, som undergraver de tradisjonelle strukturene, og for det internasjonale, som undergraver den nasjonale tryggheten og tilhørigheten.

Og ikke minst: Jødene er hovedaktører i den store sammensvergelsen.

Det som er verdt å merke seg er at det bare er den moderne varianten som i streng forstand er rasistisk. Man kan altså være antisemitt uten å fremme oppfatninger om at jøder i essens er onde. I stedet kan det kritikkverdige knyttes til jødiskheten, som et kulturelt trekk man kan legge til side om man ønsker det. På sett og vis er dette en mer effektiv moralsk kritikk, fordi det innebærer at ond er noe den enkelte velger å være.

Det er denne, klassiske formen for antisemittisme som er mest utbredte og den enkleste å gli inn i. Det skal mye til å hevde at jøder er onde av natur, det er et langt kortere sprang til å hevde at de står for en ond kultur.

onsdag 5. januar 2011

Lasse Wilhelmson, Ny Tid og nazimarsjen

For en ukes tid siden skrev Hans Rustad en sak for Document.no under tittelen "Brunvenstre gjør enté i Ny Tid". Bakgrunnen var at Ny Tid hadde sluppet til den svenske skribenten Lasse Wilhelmson på kronikkplass, under tittelen "Tostatsløsning er umulig".

Rustads sak er en grundig gjennomgang av Wilhelmsons argumenter og en grei argumentasjon for at dette er antisemittisme i radikal forkledning. Ellers introduserer han Wilhelmson med å si at han "hører hjemme på ytterste høyre fløy".

Alt dette er greit, men, som diskusjoner jeg rotet meg inn i om saken på Facebook viste, ikke alle lar seg overbevise om at Wilhelmson faktisk er antisemitt. Det kan jo hende han bare er veeeeeeldig Israel-kritisk.

Og det kan det jo, så denne saken er sikkert også bare en tilfeldighet. Den er fra den sjarmante nettavisen Nationell Idag, som utgis av de minst like sjarmernede Nationaldemokraterna, en verdig søker til tittelen Sveriges friskeste nazigruppe (selv om det er veeeeldig vanskelig å slå Svenska motståndsrörelsen). Vi snakker om folk som får Sverigedemokraterna til å fremstå som trivelige sosialdemokrater.

I februar omtalte de en minnemarkering over de drepte i bombingen av Dresden (som det for ordens skyld er mye kritisk å si om). Og hvem er hovedtaler på denne nazimarkeringen? Næmmen, er det ikke Lasse Wilhelmson som står der? Sannelig er det det:



Lars Wilhelmson til høyre av de tre talerne. 
Klikk bildet for en større versjon


Wilhelmson konkluderer sin tale slik:

"Irak är idag ockuperat och ödelagt därför att dess nye ”Hitler” påstods haft massförstörelsevapen som inte fanns. Nu finns en ännu nyare ”Hitler” – i Iran. Han påstås vilja ”Förinta” den judiska staten med kärnvapen som hon men inte han har. ”Förintelsens” offer utropade en stat i Palestina, med påföljande folkmordspolitik gentemot dem som bodde och bor där. Moraliskt rättfärdigat med den egna offerrollen. Kritik av allt detta bemöts med anklagelser om ”antisemitism”. Domarna i Nurenberg förhindrade inte nya krig. Tvärt om, ”Aldrig mer” blev ”Åter igen”."

Wilhelmson er ikke bare veeeeeldig Israel-kritisk. Han er antisemitt. Og holder taler på nazimarkeringer. Og skriver kronikker i Ny Tid. Finn én stor, skrikende feil.

tirsdag 4. januar 2011

Porfyri og et mord i Midsomer

Blant helgens gladtriste opplevelser var første episode i den siste sesongen av Midsomer Murders med John Nettles i hovedrollen. Serien har vært min utvilsomme TV-favoritt i årevis, med sin burleske blanding av pastoral gotikk og godmodig politikrim. Helgens episode var blant de definitivt gotiske, med sprut hakke gale skurker, herregårdsromantikk,  innavl og overmenneske-spekulasjoner. Det hele med røtter tilbake til gamle mysterier.

Alt var dog ikke vel. De hadde, helt unødvendig for plottet i mine øyne, blandet inn et porfyrielement. Noe alle krimserier som holder på lenge nok later til å være forpliktet til. Jeg husker i farten ganske gresselige eksempler fra CSI og Dalziel & Pascoe. Begge disse baserte seg på forestillingen om at porfyrikere må (eller for den saks skyld kan) behandle sin lidelse med å drikke blod. Hvilket er sprøyt. (Og nei, da snakker jeg ikke om blodsprøyt.)

Dalziel & Pascoe-episoden var såpass ille at Norsk Porfyriforening tok kontakt med NRK og fikk et løfte om at den ikke vil bli sendt igjen. Hvilket er bra. Det er greit med litterære friheter, det er ikke greit at små og lite kjente pasientgrupper blir totalt feilfremstilt i beste sendetid på statskanalen – og slett ikke som sinnsyke, bloddrikkende mordere.

Midsomer Murders-episoden var langt mer tilbakeholden, og tok først og fremst utgangspunkt i at sykdommen er arvelig. (Sånn sett var den kanskje viktig for plottet likevel.) Den kom heller ikke med noen direkte usanne påstander om porfyrikere, men på et tidspunkt lirer Barnaby av seg leksen om at porfyri er opphavet til vampyrforestillingen. Og det er blodsprøyt.

Og dessuten mer enn grunn god nok til å gjengi en artikkel jeg i sin tid (januar 2003 for å være presis) skrev for forskning.no om den påståtte sammenhengen mellom porfyri og vampyri.

(For mer informasjon om porfryi, se nettsidene til Nasjonalt Kompetansesenter for Porfyrisykdommer på Haukeland Sykehus.Wikipedia har en grei artikkel om sykdommen.)

Porfyri og vampyri – en vitenskapelig forklaring?

På midten av 1980-tallet hevdet en amerikansk kjemiker at vampyrer egentlig led av en sjelden sykdom. Pressen satte villig tennene i saken. Dessverre var den altfor god til å være sann.

30. mai 1985 la kjemikeren David Dolphin frem en fascinerende tese for the American Association for the Advancement of Science. Han pekte på en rekke paralleller mellom vampyri og porfyri, en gruppe temmelig sjeldne sykdommer som vanligvis er arvelige.

mandag 3. januar 2011

RIP Pete Postlethwaite

Nyheten om Pete Postlethwaites død i går, bare 64 år gammel, gjorde dette til en litt tristere morgen. Til minne om en stor skuespiller, her er takketalen fra Brassed Off fra 1996: