Betraktninger om antisemittisme, del 1

Min post om Lasse Wilhelmson resulterte i noen dørgende kjedelige debatter om hvorvidt mannen er antisemitt eller ikke. Det måtte jeg vel for så vidt regne med, når jeg klistret merkelappen på mannen. Som en kommentator påpekte: ”Vi lever dessverre i en tid hvor en delvis innbilt islamofobi vekker langt større engasjement enn reell antisemittisme.”

Samtidig skal man være forsiktig med merkelapper. I prinsippet deler jeg Jay Smooths oppfatning om at man ikke skal kalle mennesker rasister, man skal påpeke det når de sier noe rasistisk. Debattene blir ryddigere på den måten. Samtidig blir de lett en smule blodfattige. Og utydelige.

Vi kan ikke se inn i folks hjerter, så vi kan ikke vite om de er rasister eller antisemitter. Men nettopp derfor betyr det heller ikke det når vi kaller dem det. Når jeg kaller noen antisemitt, er det ikke fordi jeg har sett inn i deres indre og oppdaget deres antisemittiske kjerne. Det er fordi de sier tilstrekkelig mange ting det er rimelig å tolke som antisemittisk. Og/eller det er fordi de gjør ting som bygger opp under en slik konklusjon.

Så hvis du, for å ta et nærliggende eksempel, sier en rekke ting av antisemittisk karakter og, for eksempel, tar del i arrangementer sammen med en masse nynazister, er det etter min oppfatning rimelig å omtale deg som antisemitt. Men la meg understreke at dette er min mening. Det er en tolkning, ikke en diagnose. Og som alle tolkninger er den gjort på et grunnlag.

Jeg har ment såpass mye om antisemittisme i såpass mange sammenhenger at jeg føler for å rydde litt opp i og klargjøre mitt eget tolkningsgrunnlag. Jeg ser for meg at det vil skje i en serie poster på denne bloggen, poster som muligens kan lede til noe mer.

Først tenkte jeg å ta utgangspunkt i en passasje i Mohamed Omars intervju med Wilhelmson:

MO: Vad är antisemitism? Finns den över huvud taget?

LW: Antisemitism är praktiskt taget obefintlig, om man avser rasistiskt grundat judehat. Däremot riskerar det politiskt grundade judehatet att öka på grund av Israels politik. Men begreppet har blivit obrukbart, sedan det missbrukats av israelkramarna och blivit alla åsikter som de inte gillar. Det är till och med så att de säger sig veta vad andra innerst inne tänker, för att bevisa sina smutskastningskampanjer.

Jeg har alt besvart anklagen om å se inn i folks innerste. Det som derimot interesserer meg er Wilhelmsons reduksjon av antisemittisme til ”rasistisk grundat judehat”. For forholdet mellom antisemittisme og rasisme er mer kompliserte enn at det ganske enkelt dreier seg om rasisme rettet mot jøder.

Ett viktig trekk skiller antisemittismen fra annen rasisme: Vanlig rasisme innebærer at man anser andre raser som mindre verdt enn vår. Det eksisterer klart avgrensede menneskeraser, disse kan deles inn i et hierarki. Og vi står på toppen av hierarkiet.

Antisemittismen er annerledes. Problemet med jødene er ikke at de er mindreverdige. Problemet er at de er mektige, velorganiserte og onde. Slik fienden gjerne blir i konspirasjonsteorier, oppfattes de på mange måter som bedre enn oss – bedre organisert, bedre finansiert og langt dyktigere til å gjennomføre sine planer. Når de allikevel er oss underlegne, er det av moralske, ikke vitenskapelige årsaker. De er onde og derfor dårligere mennesker enn oss.

Derimot er det ulike måter å forstå hva denne moralske underlegenheten knytter seg an til. Her er det viktig å skille mellom to grunnleggende ulike former for antisemittisme, den klassiske og den moderne.

Den klassiske antisemittismen fokuserte på religionen. Problemet med jødene var deres jødiske religion. Eller rettere sagt: Antisemittenes vrangforestillinger om jødisk religion. Som den utbredte forestillingen om at jøder brukte blod fra kristne barn ved sin påskefeiring. En forestilling som gang etter gang resulterte i at jøder fikk skylden når barn ble drept. Noe som altfor ofte ledet til grove overgrep mot jødiske samfunn. Vi kjenner denne forestillingen i det minste tilbake til det trettende århundre.

Det vesentlige poenget å merke seg ved denne formen for antisemittisme, er at jøder kan slutte å være jøder, ved å omvende seg til en annen religion – i europeisk tradisjon kristendommen. Ondskapen knytter seg til religionen, ikke til den enkelte jøde som sådan. Den er noe man kan legge til side.

Moderne antisemittisme derimot, er ikke opptatt av religion, men av rase. Og da forvandler jødiskhet seg fra å være et utvendig trekk ved mennesker, et de kan legge av seg til fordel for en annen identitet, til å bli en del av deres essens. Deres jødiskhet er et grunnleggende trekk ved dem, noe de ikke kan legge til side.

Dette er et avgjørende skille i antisemittismens historie, et skille som leder like frem til 40-tallets gasskamre. De var mulig fordi det demoniske aspektet som tillegges jødedommen essensialiseres. Jødene er onde. De er onde fordi de er jøder. Og de kan ikke slutte å være jøder.

Jøden er i moderne antisemittisme et symbol på ond og kynisk maktbruk. Jøden står for moderniteten, som undergraver de tradisjonelle strukturene, og for det internasjonale, som undergraver den nasjonale tryggheten og tilhørigheten.

Og ikke minst: Jødene er hovedaktører i den store sammensvergelsen.

Det som er verdt å merke seg er at det bare er den moderne varianten som i streng forstand er rasistisk. Man kan altså være antisemitt uten å fremme oppfatninger om at jøder i essens er onde. I stedet kan det kritikkverdige knyttes til jødiskheten, som et kulturelt trekk man kan legge til side om man ønsker det. På sett og vis er dette en mer effektiv moralsk kritikk, fordi det innebærer at ond er noe den enkelte velger å være.

Det er denne, klassiske formen for antisemittisme som er mest utbredte og den enkleste å gli inn i. Det skal mye til å hevde at jøder er onde av natur, det er et langt kortere sprang til å hevde at de står for en ond kultur.