torsdag 13. januar 2011

Betraktninger om antisemittisme, del 2

Jeg skal bruke litt av ettermiddagen på en grundig lesning av rapporten fra "Kunnskaps"departementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen. En rapport som ble bestilt i etterkant av Tormod Strands sak på Dagsrevyen om antisemittisme i Oslo-skolen.

Jeg har så langt lest de overordnede betraktningene én gang. Hvilket er tilstrekkelig til å konstatere at rapporten er en skandale. Min gode venn Christian Skaug har oppsummert en rekke av svakhetene ved den, det er tilstrekkelig til at jeg bevilger meg litt tid til å gå i dybden før jeg finner frem storslegga.

I mellomtiden en ny betraktning om antisemittismens vesen, denne gang av språklig art:

Hva er egentlig antisemittisme? Er det bare jødehat?

Et vanlig argument i diskusjoner om temaet, er en variant over denne kommentaren, fra min gamle blogg, Den Tvilsomme Humanist:

"Antisemittisme blir vel litt feil begrep ettersom arabere også er semitter. De er samme folk, genetisk like, har omtrent likt språk og tilber samme avgud (abrahams gud)."

Det er et fascinerende stykke hobbyetymologi, men det er feil. Antisemittisme er jødehat. Det er det ordet har betydd siden det ble myntet.

I 1873 publiserte den tyske journalisten Wilhem Marr pamfletten Der Sieg des Judenthums über das Germanenthum. Vom nicht confessionellen Standpunkt aus betrachtet. Hvilket lar seg oversette som "Jødedommens seier over den tyske ånd. Sett fra et ikkereligiøst perspektiv". Der bruker han betegnelsene "semittisk" og "jødisk" om hverandre, som synonymer.

I en senere pamflett, fra 1880, mynter han i forlengelsen av dette begrepet antisemittisme. Dette er så vidt vi vet første gang begrepet ble brukt spesifikt om jødehat.

Nå må det sies at jødehat ikke plaget Marr. Året etter stiftet han Den antisemittiske liga ("Antisemiten-Liga"), Tysklands første organisasjon viet kampen mot den trussel jødene ifølge Marr utgjorde mot Tyskland og tysk kultur. De krevde at jødene ble sendt ut av landet, om nødvendig med makt.

Fra begynnelsen av har begrepet antisemittisme med andre ord betegnet jødehat. At ordet burde bety noe annet, rent etymologisk sett, er derfor irrelevant.

8 kommentarer:

  1. Hallo. Mulig det er første gang jeg kommenterer noe i bloggen din, så jeg får vel si at jeg leser den innimellom, også den tvilsomme da det var det den het.

    ""Antisemittisme blir vel litt feil begrep ettersom arabere også er semitter. De er samme folk, genetisk like, har omtrent likt språk og tilber samme avgud (abrahams gud)."" - Er det ikke rart hvordan abrahams gud sier én ting til Jesus og en annen ting til Muhammed? Hva kan det komme av at Gud har skiftet mening i løpet av de 5-6 århundrene mellom Jesus og Muhammed? Eg berrre spyr... Retorisk, that is.

    SvarSlett
  2. Didrik Søderlind14. januar 2011 kl. 13:26

    Muslimer mener vel at både jøder og kristne har forvansket og forvrengt den guddommelige åpenbaringen, men at jøder og kristne likevel står i et forhold til Gud.

    SvarSlett
  3. Mens det nok er en pussig tendens til at jøder/kristne mener noe motsatt;-)

    Men godt observert at ulike ting ikke er like.

    SvarSlett
  4. Didrik Søderlind15. januar 2011 kl. 10:11

    En vesensforskjell her er vel at kristne sjeldnere mener at muslimer står i noe ekte gudsforhold? Men her må jeg innrømme at jeg er ganske uvitende; har sett både kristne som mener at muslimer tilber samme gud som dem, og kristne som mener at det nok var en litt mer fallen engel som brakte beskjeden til Muhammed om at han skulle bli profet.

    Teorien om at muslimer tilber en slags "månegud" later også til å være utbredt i karismatiske kretser.

    SvarSlett
  5. Muhammed's "genistrek" var å reformere religionen i mekka ved å kaste vrak på alle gudene araberne tilba, bortsett fra denne ene Al-lath (Allah), slik importerte han kristendommen, mye i Koranen er jo "blåkopi" av kristne myter, selvsagt med en viss mutasjon/degenerering, som feks at han enten ikke forsto eller vraket tre-enigheten. I Kaba var det statuer av mange av de arabiske gudene, Muhammmed valgte én av dem, og tilba den eller prakket den på alle sine samtidige. Al-lat var en månegud, så de karismatiske har rett i denne saken.

    SvarSlett
    Svar
    1. Slå opp en arameisk bibel, så ser du at til og med Jesus referte til Gud som Allah, på hebraisk Elah, eller Elohim, du er sannelig ignorant!

      Slett
  6. Mens jeg satt og leste hadith i går, kom jeg på en teori om fremveksten av islam som jeg muligvis har rappa annet sted fra, men som likefullt er interessant. Både jesus og muhammed preket fred, jesus inntil han ble drept, muhammed inntil han fikk makt. Galilea hadde en sterk sentralmakt som holdt jesus nede og etterhvert luket ham ut, mens den arabiske halvøya var mer fragmentert og det var større muligheter for å slå seg opp; ergo fikk muhammed en mulighet som ikke jesus hadde og grep den. Kristne kilder vil vel være forsiktige med en slik sammenlikning, så jeg har teorien i tilfelle fra noen som ikke har aksjer i den gode boka:-)

    SvarSlett
  7. Jeg er helt enig i konklusjonen, men jeg vil faktisk si det enda enklere - språk er pr. def. konvensjoner. Ord betyr derfor det folk bruker dem om, så all den tid antisemittisme brykes om jødehat og ikke hat mot andre semitter (jøder har jo forøvrig også mange ulike bakgrunner), betyr det det.

    SvarSlett