tirsdag 6. september 2011

Ebøker i tåkeland

Mens dere venter på ebok- og pocket-utgaven av Konspiranoia, som ifølge ryktene befinner seg hos trykkeriet (pocket-utgaven altså), kan dere, hvis dere har slike tilbøyeligheter, anskaffe ebok-utgaven av Fyrster i tåkeland. F eks fra Norli. Hvilket ikke slutter å fascinere.

Hvorfor i alle dager skal ebøker selges via en bokhandel? Hvorfor ikke selge den rett fra forlaget i stedet?

Det er bare én av en rekke absurde sider ved den komiske affæren som kalles norsk bokbransje. Det gjelder å holde liv i bokhandlerne til vampyrene de tapre forkjemperne for demokrati og ytringsfrihet på Sehesteds plass, vet dere. Hadde det ikke vært så deprimerende, hadde det nesten vært komisk.

Men det nye omslaget er fint, da, det skal jeg ikke krangle på.

mandag 5. september 2011

Om å ta av en hatt

Da tror jeg planleggingen er kommet langt nok til at jeg kan informere verden om at neste nummer av Humanist etter alle solemerker blir mitt siste som redaktør. Redaktør-fezen går videre til Didrik Søderlinds udmerkede skalle, der den ganske sikkert kommer til å sitte godt. Jeg på min side trer inn i HEFs rådgiverkorps. Det hele er aldeles udramatisk og skjer på min anmodning. Etter 12 år som redaktør i HEFs blader, er jeg drittlei av å spikke på andres artikler.

tirsdag 23. august 2011

Om bilder og innledninger

Det ble litt stille her igjen. Har den siste tiden brukt litt tid på å legge bilder fra verdenskongressen i Oslo ut på Flickr-kontoen min. De er photoshoppet litt her og der (lys og kurver og sånt), utstyrt med relevant info om hvem folk er og tilgjengelige, fortsatt CC-lisensiert, i trykkbar størrelse. Bildene ligger i en egen mappe. Alt er ikke på plass ennå, men det kommer.

Ellers pusler jeg med en ny innledning til en nyutgave av Konspiranoia, en antologi som er blitt litt vel aktuell den siste tiden. Den blir utgitt både som pocket og e-bok.

søndag 14. august 2011

En kongress fotografert


Jeg har tilbragt helgen på årets World Humanist Congress, hensiktsmessig plassert på Youngstorvet. Hva folk har sagt? Ingen anelse, jeg har vært mest opptatt av hvorvidt de har hevet blikket, holdt hodet nogen lunde rolig og generelt har tatt seg godt ut på bilder.

Jeg har med andre ord, i egenskap å være ev av Human-Etisk Forbunds minst inkompetente fotografer, tilbragt helgen med å ta bilder. Et utvalg av de bedre ligger på en egen blog og er CC-lisensierte.

På bildet over har IHEU-president Sonja Eggerickx tildelt en av humanistbevegelsens virkelige Grand Old Humanists, David Pollock, en pris. Det skjedde under galamiddagen i foajeen i Operaen. Hvilket innebar å bli stirret ned på av nyskjerrige turister fra vinduer høyt oppe på tre kanter. Litt som å i en zoologisk have, med andre ord.

mandag 8. august 2011

Terror, ideologi og galskap

‎Etter 22/7 har jeg rotet meg ut i en rekke diskusjoner om drapsmannens beveggrunner. Disse må nødvendigvis være tentative. Vi vet ikke hva som fikk ham til å tikke. Vi vet ikke hvilke demoner som herjer i hans sinn.

Men vi kan - ja, jeg vil gå så langt som å si at vi må - spekulere. Vi må forsøke å forstå, samtidig som vi må være på det rene med at vi aldri vil kunne forstå det fullt ut. Vi må begynne i fakta, for så møysommelig å manøvrere oss inn i et ukjent landskap.

Men for noen er konklusjonene allerede klare. Sannheten er fastslått. Og det finnes to versjoner av den.

Den ene er at dette er noe alle som noen gang har sagt noe kritisk om innvandring er medskyldige i. Den andre er at mannen er gal og at ingenting han har sagt eller skrevet er relevant for å forstå hvorfor han handlet som han gjorde.

Den første er en vulgærposisjon på den politiske venstresiden og er heldigvis ikke veldig utbredt. De fleste later til å være enige om at moderat, rasjonell innvandringsskepsis har lite med Breiviks forskrudde variant av antijihadisme å gjøre. (Jeg må ta forbehold om at jeg henger lite i venstreradikale miljøer og at tenkningen kan være mer utbredt enn jeg har fått inntrykk av.)

Den andre finner man primært på den politiske høyresiden. Og den er relativt utbredt, i det minste i politiske miljøer der jeg tidvis stikker nesen min inn. Jeg støtte på den senest i dag, i en tråd på Facebook.

Mitt poeng, at vi som forbeholder oss retten til å kritisere islamismen når en islamist begår terror, også må akseptere at man kritiserer antijihadismen når en antijihadist begår terror, var aldeles irrelevant. Konklusjonen var grei: "Dette er gal manns verk, og kun det."

Det er mulig at vi, når det kommer til stykket, ender med å konkludere med at drapsmannen er spik, spenna sprø og at hans valg av ideologisk posisjon kun er maskespill. At han ville drept uansett og at ideologien derfor er irrelevant.

Jeg tror rett nok ikke vi kommer dit. Ideologien hans synes klar nok, valget av fiende er helt i tråd med den og retorikken er av en type vi lett kan kjenne igjen fra antijihadistiske nettsteder. Det er ikke så lenge siden en norsk antijihadistblog spekulerte i hvor mange somaliere man måtte drepe for å gjøre Norge klimanøytralt.

Men det er mulig. Det som derimot er helt sikkert, er at det er altfor tildig å trekke en slik konklusjon. De rettssakyndige har så vidt kommet i gang med å granske drapsmannens indre liv.

Selv har jeg aldri møtt ham, hverken analogt eller digitalt. Jeg vet ikke annet om ham enn det som er kommet frem i mediene. Jeg har ingen forutsetninger for å mene at han er klinisk gal, annet enn at hans handlinger demonstrerer at han har en helt annen forståelse av virkeligheten enn jeg har.

Det vi vet er at han har begått et ufattelig massedrap. Og at han har laget (om enn ikke akkurat skrevet) et 1500 sider langt manifest, som renner over av halvfordøyd filosofi og drøvtygde argumenter fra de aller harskeste hjørnene av den islam- og innvandringskritiske sfæren. Han har, slik jeg har forstått det, gitt uttrykk for at drapene var nødvendige for å skape blest om manifestet.

For meg er det uforståelig at noen kan mene at manifestet ikke er relevant for å forstå det han har gjort, selv om vi sikkert kan diskutere graden av relevans.

Uansett er det altfor tidlig å skulle konkludere endelig med at dette kun er gal manns verk. Særlig hvis man selv innehar en ideologisk posisjon som gjør at en slik konklusjon fremstår som aldri så lite opportunistisk.

22/7 omtalt

Det er blitt skrevet mye - veldig, veldig mye - etter 22/7. Jeg har puttet det jeg har kommet over inn i ReadItLater på padda og forsøksvist gjort nettopp det. Lest det senere altså. Men jeg merker at jeg er i ferd med å miste oversikten. Derfor er det fint at den aldelesudmerkede Liv-Marit Davidsen har tatt jobben med å holde oversikt. Her er en liste fra et par dager siden. Forhåpendtligvis oppdaterer hun den etterhvert. Pretty please ...

fredag 5. august 2011

Om å vende tilbake. Langsomt

En dag ble denne bloggen taus. Ingenting mer ble sagt.

Ikke at jeg ble det. Jeg har diskutert så de digitale fillene har føket på Facebook. Jeg har forlatt, vendt tilbake til og i praksis gitt opp Twitter. Og jeg famler meg forsiktig frem på Google+. Men jeg sluttet å blogge.

Dels var det bekvemmelighet. Når man kan sette i gang en diskusjon som går i dagesvis og tikker mot tresifret antall kommentarer på Facebook ved å skrive tre linjer og legge ved en lenke, virker det å blogge så ... tidkrevende.

Men mest var det en påtagelig følelse av å ha sagt det som var å si. Jeg hadde alt blogget i flere år på ulike arenaer og hadde stort sett vært innom de temaene som opptar meg.

Men 22/7 smalt det. Igjen og igjen. Og det ble snart klart at vi stod ovenfor noe vi aldri hadde møtt før. Et monster som sugde næring fra de harskeste hjørnene av livssynsdebatten. Og monstre og livssyn er liksom mine felter. Så tiden er visst inne til å vende tilbake.

Som en begynnelse: Jeg har en kommentar om Erna og islam og antisemittisme og sånn i dagens VG. Den er skrevet på bestilling fra avisen og skrevet raskere enn jeg vanligvis skriver sånt, men den trenger sikkert litt kjeft for det.

fredag 25. februar 2011

Hjelpe. Og. Trøste.

Som kjent er Norwegian Defence League innstiftet for å slåss for de norske verdier og norsk språk og sånn. Alt under banneret til den tapre norske helgen St. Georg. Og de er ikke, jeg gjentar IKKE nazier. Slett ikke.

Så for å opprettholde arven fra andre tapre najzonalistiske organisasjoner må man selvsagt lage musikk. I tradisjonen fra Saga og Prussian Blue (også kjent som jenter som ikke heeeeeeelt treffer tonen), får vi:



Det er faktisk verre enn som så. De har laget en hel plate. Den kan lastes ned fra denne usedvanlig elegant designede nettsiden.

onsdag 23. februar 2011

Litt lyd, litt lesestoff




Jeg er på en aldri så liten neoklassisk pianotripp for tiden, så jeg tenkte å plage dere med litt Ludovico Einaudi.

Dessuten har jeg lagt ut Heidi Helene Sveens artikkel Hvem har rett til religionsfrihet? Religiøse privatskoler og barns rettigheter på Humanists nettsider i dag. Sånn i fall dere ikke har fått det med dere.

Og hvis dere har masse, masse tid til overs, anbefaler jeg på det varmeste artikkelen The Apostate. Paul Haggis Vs. the Church of Scientology i The New Yorker.

torsdag 17. februar 2011

Opus 14




Jeg hører en del på Dustin O'Hallorans to plater med solopianomusikk for øyeblikket. Her er Opus 14 fra hans Piano Solos fra 2004. Det ække akkurat rock'n'roll.

I anledning at han har en ny plate like om hjørnet, har Headphone Commute nettopp publisert et intervju med ham.

Ellers hintes det om lørdagens stormannsgale sammenkomst. Hint, hint!

onsdag 16. februar 2011

Om takras og andre farer

Hodet mitt er opptatt andre steder nutildags og bloggen lider. Men jeg kan ikke la Saras kronikk fra Aftenposten om sin aksjon gå upåaktet hen.

Kronikken understreker noe av det som var min reaksjon på begivenhetene i Calmeyers gate: Én ting er hva folk mener. En annen er hvordan de oppfører seg. Og Islamsk råds opptreden var under enhver kritikk. Hvordan man opptrer under press er en ganske god indikasjon på hva slags ved man er laget av. Rådets nåværende ledelse virker laget av alt annen enn hel sådan.

Og oppførselen til enkelte i menigheten rådet deler lokaler med var om mulig verre. Det tåpeligste øyeblikket var da de jaget Sara bort med henvisning til faren for takras. Jeg gikk og tuslet i Calmeyers gate i dag (det er på vei til jobb, hvis jeg legger veien gjennom sentrum). Og siden jeg går og bærer på et vidunderlig lite Lumix LX5-kamera i baggen, måtte jeg bare dokumentere komikken.

Sara satt altså på forsiden av det grå huset, rett bak der lastebilen på bildet står. Og som man ser er ikke faren for takras aldeles overhengende:



Det er selvsagt fristende, for å holde seg på samme latterlige nivå, å påpeke det opplagte, nemlig at taket er ... *fnis* skeivt ...

Ellers, for de som nå har funnet tiden inne til å glemme hele affæren, bidrar denne saken fra Utrop til å minne oss på alvoret her. For midt oppe i all den råtne maten og de tåpelige guttestrekene handler dette om dypt alvorlige ting:
"En samfunndebattant og homoaktivist i 20-årene med flerkulturell bakgrunn har gått i dekning etter at nær familie i hjemlandet har fått sendt trusler.

Ifølge tidligere leder i Skeiv Verden, Eirik Roen, har det kommet inn trusler med grovt innhold og klar beskjed om at vedkommende måtte slutte som talsperson for homofile muslimer i Norge.

... – Forrige uke hadde vi styremøte i Skeiv Verden, og da kom det inn et anonymt brev, skrevet på norsk. Her sto det svart på hvitt at hvis vedkommende møtte opp på denne og fremtidige styremøter hos Skeiv Verden så ville man gjøre alvor av voldstruslene mot familien i hjemlandet og mot vedkommende selv i Norge"
  
Siden Islamsk råd har lovet å jobbe mot diskriminering og trakassering av homofile kunne kansje en uttalelse være på sin plass?