Slutten på en aksjon - og på et godt rykte

Så gikk det som det vel måtte gå. Sara avblåste sin aksjon etter kun en uke. Det var neppe noen fornøyelse å sitte der, det er en ting, men det ble ikke bedre av en jevn strøm av trusler og ukvemsord.

Resultatet var så som så, men viktigere enn avtalen som ble inngått, er det at fokuset ble satt på Islamsk råds (IRN) manglende evne til noe så enkelt som å ta uforbeholdent avstand fra dødsstraff for homofili.

Faktisk har IRNs opptreden i denne saken vært av en art som sterkt har svekket deres anseelse. Å syte over at man utsettes for press er lite elegant når presset dreier seg om en så til se grader krystallklar sak. Å konstatere at man ikke har innflytelse på andre lands politikk er idiotisk, når det er noe alle allerede er fullt klar over.

Alt IRN trengte å gjøre var å henvise til de samme menneskerettighetene som de mer enn gjerne henviser til som forsvar for sine egne rettigheter. Siden IRN velger å kommunisere i form av selvfølgeligheter: Dere kan ikke velge, skjønner dere. Det er alle menneskerettighetene eller ingen.

Konsekvensen er at rådet har mistet mye av sin troverdighet når de neste gang argumenterer ut fra menneskerettighetene. En slik argumentasjon har kun troverdighet når den kommer fra noen vi vet støtter disse rettighetene også når vinden blåser mot dem. IRN velger i stedet å sno seg unna med halvkvedede språklige krumspring.

Selvsagt er det, som generalsekretæren insisterer på, deres rett å velge sine egne ord. Men det hadde vært mer imponerende hvis ikke de ordene var valgt for så tydelig å kunne tolkes på ulike måter i ulike sammenhenger.

Hva generalsekretær Mehtab Asfar angår, har han så langt vært et tilnærmet ubeskrevet blad. Han er den som er kommet aller dårligst ut av dette sirkuset. Passasjene under, et sitat fra Aftenposten, er noe av det mest uspiselige jeg har lest i en norsk avis:

Hun sier at fire menn flyttet sitteplassen hennes lenger ut på fortauet. Straks de var gått, flyttet hun seg inntil på bygningen igjen, der hun plutselig fikk kastet i hodet både egg, tomater og noe hun sier luktet som oppkast.

- Jeg tror det ble kastet fra et vindu over meg. Azmeh Rasmussen hadde da sultestreiket i to døgn. Hun har bare drukket varmt vann disse dagene, frem til vendepunktet i går kveld.

- Jeg kjenner ikke til dette, men jeg vil påpeke at også jeg trakasseres på mange vis. Folk ikke minst ringer og truer meg. Det er baksiden av medaljen når man velger å være en offentlig person, sier generalsekretær Afsar.

Si hva dere vil om Afsar, men noen gentleman er han tydeligvis ikke. Nei, man skal ikke måtte regne med å få bedervet mat i hodet fordi man demonstrerer for sin overbevisning. Selvsagt skal man heller ikke måtte regne med å få trusseltelefoner.

Men man kunne kanskje håpet på at hans erfaringer hadde inngitt Afsar med et snev av empati. Sitatet over tyder ikke på at det er tilfelle.