fredag 25. februar 2011

Hjelpe. Og. Trøste.

Som kjent er Norwegian Defence League innstiftet for å slåss for de norske verdier og norsk språk og sånn. Alt under banneret til den tapre norske helgen St. Georg. Og de er ikke, jeg gjentar IKKE nazier. Slett ikke.

Så for å opprettholde arven fra andre tapre najzonalistiske organisasjoner må man selvsagt lage musikk. I tradisjonen fra Saga og Prussian Blue (også kjent som jenter som ikke heeeeeeelt treffer tonen), får vi:



Det er faktisk verre enn som så. De har laget en hel plate. Den kan lastes ned fra denne usedvanlig elegant designede nettsiden.

onsdag 23. februar 2011

Litt lyd, litt lesestoff




Jeg er på en aldri så liten neoklassisk pianotripp for tiden, så jeg tenkte å plage dere med litt Ludovico Einaudi.

Dessuten har jeg lagt ut Heidi Helene Sveens artikkel Hvem har rett til religionsfrihet? Religiøse privatskoler og barns rettigheter på Humanists nettsider i dag. Sånn i fall dere ikke har fått det med dere.

Og hvis dere har masse, masse tid til overs, anbefaler jeg på det varmeste artikkelen The Apostate. Paul Haggis Vs. the Church of Scientology i The New Yorker.

torsdag 17. februar 2011

Opus 14




Jeg hører en del på Dustin O'Hallorans to plater med solopianomusikk for øyeblikket. Her er Opus 14 fra hans Piano Solos fra 2004. Det ække akkurat rock'n'roll.

I anledning at han har en ny plate like om hjørnet, har Headphone Commute nettopp publisert et intervju med ham.

Ellers hintes det om lørdagens stormannsgale sammenkomst. Hint, hint!

onsdag 16. februar 2011

Om takras og andre farer

Hodet mitt er opptatt andre steder nutildags og bloggen lider. Men jeg kan ikke la Saras kronikk fra Aftenposten om sin aksjon gå upåaktet hen.

Kronikken understreker noe av det som var min reaksjon på begivenhetene i Calmeyers gate: Én ting er hva folk mener. En annen er hvordan de oppfører seg. Og Islamsk råds opptreden var under enhver kritikk. Hvordan man opptrer under press er en ganske god indikasjon på hva slags ved man er laget av. Rådets nåværende ledelse virker laget av alt annen enn hel sådan.

Og oppførselen til enkelte i menigheten rådet deler lokaler med var om mulig verre. Det tåpeligste øyeblikket var da de jaget Sara bort med henvisning til faren for takras. Jeg gikk og tuslet i Calmeyers gate i dag (det er på vei til jobb, hvis jeg legger veien gjennom sentrum). Og siden jeg går og bærer på et vidunderlig lite Lumix LX5-kamera i baggen, måtte jeg bare dokumentere komikken.

Sara satt altså på forsiden av det grå huset, rett bak der lastebilen på bildet står. Og som man ser er ikke faren for takras aldeles overhengende:



Det er selvsagt fristende, for å holde seg på samme latterlige nivå, å påpeke det opplagte, nemlig at taket er ... *fnis* skeivt ...

Ellers, for de som nå har funnet tiden inne til å glemme hele affæren, bidrar denne saken fra Utrop til å minne oss på alvoret her. For midt oppe i all den råtne maten og de tåpelige guttestrekene handler dette om dypt alvorlige ting:
"En samfunndebattant og homoaktivist i 20-årene med flerkulturell bakgrunn har gått i dekning etter at nær familie i hjemlandet har fått sendt trusler.

Ifølge tidligere leder i Skeiv Verden, Eirik Roen, har det kommet inn trusler med grovt innhold og klar beskjed om at vedkommende måtte slutte som talsperson for homofile muslimer i Norge.

... – Forrige uke hadde vi styremøte i Skeiv Verden, og da kom det inn et anonymt brev, skrevet på norsk. Her sto det svart på hvitt at hvis vedkommende møtte opp på denne og fremtidige styremøter hos Skeiv Verden så ville man gjøre alvor av voldstruslene mot familien i hjemlandet og mot vedkommende selv i Norge"
  
Siden Islamsk råd har lovet å jobbe mot diskriminering og trakassering av homofile kunne kansje en uttalelse være på sin plass?

mandag 14. februar 2011

Lyst til å bli uvel?


Da klikker dere på bildet for en større versjon. Det er et screenshot fra nettsiden til den norske ambassaden i Italia, tatt for sånn ca et kvarter siden.

Så det er dette skattepengene mine går til? At den norske ambassaden i Italia skal drive PR for engleboken til Märtha og hun andre? Jeg sier som min gamle, nylig avøde helt Gerry Rafferty: Can I have my money back? Eventuelt verdigheten min?

mandag 7. februar 2011

Skål, kosmonauter!

Slutten på en aksjon - og på et godt rykte

Så gikk det som det vel måtte gå. Sara avblåste sin aksjon etter kun en uke. Det var neppe noen fornøyelse å sitte der, det er en ting, men det ble ikke bedre av en jevn strøm av trusler og ukvemsord.

Resultatet var så som så, men viktigere enn avtalen som ble inngått, er det at fokuset ble satt på Islamsk råds (IRN) manglende evne til noe så enkelt som å ta uforbeholdent avstand fra dødsstraff for homofili.

Faktisk har IRNs opptreden i denne saken vært av en art som sterkt har svekket deres anseelse. Å syte over at man utsettes for press er lite elegant når presset dreier seg om en så til se grader krystallklar sak. Å konstatere at man ikke har innflytelse på andre lands politikk er idiotisk, når det er noe alle allerede er fullt klar over.

Alt IRN trengte å gjøre var å henvise til de samme menneskerettighetene som de mer enn gjerne henviser til som forsvar for sine egne rettigheter. Siden IRN velger å kommunisere i form av selvfølgeligheter: Dere kan ikke velge, skjønner dere. Det er alle menneskerettighetene eller ingen.

Konsekvensen er at rådet har mistet mye av sin troverdighet når de neste gang argumenterer ut fra menneskerettighetene. En slik argumentasjon har kun troverdighet når den kommer fra noen vi vet støtter disse rettighetene også når vinden blåser mot dem. IRN velger i stedet å sno seg unna med halvkvedede språklige krumspring.

Selvsagt er det, som generalsekretæren insisterer på, deres rett å velge sine egne ord. Men det hadde vært mer imponerende hvis ikke de ordene var valgt for så tydelig å kunne tolkes på ulike måter i ulike sammenhenger.

Hva generalsekretær Mehtab Asfar angår, har han så langt vært et tilnærmet ubeskrevet blad. Han er den som er kommet aller dårligst ut av dette sirkuset. Passasjene under, et sitat fra Aftenposten, er noe av det mest uspiselige jeg har lest i en norsk avis:

Hun sier at fire menn flyttet sitteplassen hennes lenger ut på fortauet. Straks de var gått, flyttet hun seg inntil på bygningen igjen, der hun plutselig fikk kastet i hodet både egg, tomater og noe hun sier luktet som oppkast.

- Jeg tror det ble kastet fra et vindu over meg. Azmeh Rasmussen hadde da sultestreiket i to døgn. Hun har bare drukket varmt vann disse dagene, frem til vendepunktet i går kveld.

- Jeg kjenner ikke til dette, men jeg vil påpeke at også jeg trakasseres på mange vis. Folk ikke minst ringer og truer meg. Det er baksiden av medaljen når man velger å være en offentlig person, sier generalsekretær Afsar.

Si hva dere vil om Afsar, men noen gentleman er han tydeligvis ikke. Nei, man skal ikke måtte regne med å få bedervet mat i hodet fordi man demonstrerer for sin overbevisning. Selvsagt skal man heller ikke måtte regne med å få trusseltelefoner.

Men man kunne kanskje håpet på at hans erfaringer hadde inngitt Afsar med et snev av empati. Sitatet over tyder ikke på at det er tilfelle.

tirsdag 1. februar 2011

Støtt Saras kamp for muslimske homser

Jeg hadde tenkt å skrive om noe annet, men utover å legge Audhild Skoglunds artikkel De som ikke ble mirakuløst helbredet ut på Humanists nettsider, har dagen gått med til å fremme Sara Mats Azmeh Rasmussens aksjon.

Sara sitter, som Fri tanke skrev i går, utenfor Islamsk råds lokaler og planen er å bli sittende der til rådet klarer å gjøre seg opp en mening om hvorvidt de tar avstand fra Irans dødsstraff for homofili spesielt og dødsstraff for homofili generelt.

Tatt i betraktning at Islamsk råd ofte argumenterer ut fra menneskerettighetene, burde ikke det være så vanskelig. I praksis har det vist seg å være det.

Så langt har aksjonen fått lite oppmerksomhet. Det kan nok skyldes at Sara nekter å snakke med media. Det kan diskuteres hvorvidt det er klokt eller ikke (jeg tror det er det, gitt at hun holder ut), men på kort sikt gjør det saken vanskeligere å formidle - ikke minst på radio.

Jeg vil oppfordre alle som sympatiserer med saken (og er i nærheten) til å ta turen forbi Calmeyers gt. 8 og fortelle Sara at de støtter henne. Hun er én enslig kvinne og sitter alene i en av Oslos utriveligste gater for å fremme en viktig sak. Jeg så innom henne før i dag og hun har så langt møtt langt flere skjellsord enn støtteerklæringer. En jevn strøm av sympatisører vil også være bra for hennes sikkerhet.

Jeg håper også at så mange som mulig bruker egne blogger og/eller sosiale medier til å gjøre oppmerksom på aksjonen. Bildene under er til fri benyttelse (klikk på dem for svære versjoner). Krediter gjerne meg for dem, men det er ikke nødvendig.






(Alle egne tekster og bilder på denne bloggen er allerede CC-lisensiert. Men jeg er altså villig til å se bort fra slike krav i denne saken.)